Da jeg ikke kunne gå skikkelig så gikk jeg langs veggen. Da jeg var alene en gang gikk jeg langs veggen og brente hånden min, da jeg kom fram til vedovnen.
Nabokjerringa fru Rees tilbudte meg drops, men jeg var skeptisk og tok dem ikke.
Da jeg var veldig liten sa moren min at nabojentene skulle passe på meg. Men dem forsvant og jeg var i ferd med å falle ned en dyp brønn fordi en av fjølene som dekket til brønnen sviktet. Jeg ble veldig redd og skrek. Mer enn 20 år senere, da jeg var student og stod foran et eksamen minnet jeg det litt.
Mine foreldre fortalte at jeg en gang falt om hele tiden. Dem var forundret hva feilte meg. Så fant dem ut at jeg hadde trukket en flaske vin.
Om høsten så lengtet jeg etter snø og spurte mine foreldre hele tid, når kommer snøen.
En gang lekte jeg med nabojenta, da jeg var mindre omtrend 3 år gammel. Vi var begge nakken. Hun nabojenta ble skjelt ut og banket opp av sin mor for det.
I nærheten av «Kohlöffel» område fant jeg en skremt kattunge i skogen. Den stakk av da den så meg men jag klarte å fange den. Først var den en utekatt som kom bare inn for å drikke men døren åpen. Vi hadde den i 20 år.
En gang tok jeg min far sin kleinkaliber gevær og skaut på en fugl som var 20 meter unna i skogen. Han rørte seg ikke. Jeg gikk på en eng og geværløpet ble fult av skitt.
En jul dro min far til slektninger og min mor og jeg hentet et juletre i skogen nær heksehuset, det familie Pitzal hadde bodd.
Min mor spurte meg om jeg ønsket søsken da vi var i «Kohlöffel» område. Jeg sa nei, den tar bare fra meg mine leketøy.
Far, mor, søsteren og jeg var ute hver søndag. Før vi hadde bil var det ofte Vertshus Rössle i Pfersbach. Engang tok vi tog til Meitis ved Hohenstaufen. I vertshuset var det en liten jente som kemmet håret mitt. Det likte jeg vanligvis dårlig men min far bemerket at jeg likte det når hun gjorde det. Min far og jeg var på Rosenstein. Han danset med en annen kvinne, som jeg fortalte min mor. Da vi kom hjem. En gang dro vi til zoologisk have Wilhelma i Stuttgart. Jeg ville ikke spise noe, men drakk bare Cola. Da vi kjørte med toget tilbake til Schwäbisch Gmünd måtte jeg spy og min far måtte betale 5 DM straff.
Min onkel Karl kjøpte TV og bil Open Olympia etter han hadde arvet. Bilen sto i mage år og noen år senere prøvde han å få det i kjørbar stand. Min far hadde kjørerkort fra før krigen og prøvde forgjeves å starte det. Så skrudde dem motoren fra hverandre for å reparere bilen. Men det ville ikke starte. Vi skjøv bilen opp flere bakker og prøvde å få bilen i gang på vei nedover. Det kom blå eksos ut og bråkte men startet ikke. Så kom det fram at tenningen var ikke i riktig rekkefølge. Da vi fikk start på bilen mistet vi venstre forhjul, fordi det var ikke skrudd på skikkelig. Bak oss kom postbudet som måtte vente. Bilen fikk ikke tillatelse å kjøre pga. glasset måtte skiftes og det var for dyrt.
Min far var mot TV til 1970 og vi gikk til min vetter Karl-Gerhard Bohn for å se på TV, noen ganger til sent om kvelden. Det var en serie «Walter og Conny» da man kunne lære engelsk. I begynnelse av 60-årene kom Chruschtschows Schwiegersohn Adschubej til besøk for å myke opp den kalde krigen.
Lørdag ble badet fyrt opp og hele familien badet. Etterpå så vi på TV hos «bestemor» Pitzal ofte programmer med Willy Millovitsch. Men min mor fant det for frivol og sluttet å se på det.
Helmut Pitzal var min nabo. En gang påstod han å ha funnet en bil i en søppelplass i Alfdorf. Jeg brodde på ham, men da vi kom ditt så var ingen bil der. Så dro vi til bilmekaniker Mayer for å kjøpe et fortøy man kunne bruke i skogen. Han sende meg ditt alene og dem sendte oss til postbud Schmiedhuber som bodde i et hus i skogen. Men det var feil at han hadde planer å selge dette fortøy. Hele tiden sendte han meg og jeg trodde på ham, men nå synes jeg at han utnyttet at jeg var godtroenende.
Da min mor var i sykehuset pga. av fødselen av min søster kokte min far, men han ble forbannet, da jeg likte maten av min tante Ilse bedre. Vi gikk hver dag 5 km til Schwäbisch Gmünd til Katarinenhospital der min mor hadde født min søster Dorothea. Tante Anna var i Haselbach og hjalp i huset mens min mor fødte. Jeg husker å lekte med spydd som rant ned på innsiden av vinduet og tante Anna kommenterte det.
Jeg lekte mye alene i bakken, brukte også selv byggede skip og bygde sluser.
Jeg var redd å bli fotografert og gjømte meg bak min foreldre, da vi ble stilt opp til å blir fotografert.
En gang lekte jeg indianer med nabo jenter og gutter. Da jeg spurte min far sa han at jeg måtte komme hjem før solen gikk ned. Da jeg fortalte det til lekekameradene at jeg måtte gå hjem, sa dem at jeg måtte si at noen solstråler var fremdeles synlig gjennom trærne. Det kjøpte ikke min far og det var en av de få ganger at han skjelte meg ut.
Jeg hjalp mine foreldrene lite i hagen og med geitene. Min far tilbydde meg 5 DM for å fjerne ugress i ripsfeltet. Jeg fortalte det til nabogutten og han skulle få halvparten når han hjelp meg. Men min far godkjente det ikke som god nok. Jeg hadde allerede betalt nabogutten og husker ikke om jeg fikk pengene tilbake.
Jeg var veldig sky og husker at jeg gjømte meg bak mine foreldre da vi skulle fotograferes.
Min far kjøpte byggeplassen «Bauplätzle» og hadde byggeplanene tegnet av arkitekten ferdig. Han begynte å grave ut kjelleren av huset. Men min mor ville ikke selge sin ku og saken ble det ikke noe av. Mens han jobbet der fortalte han meg Nibelungen historien med Siegfried og Hagen.
Jeg begynte i skolen i Alfdorf med mange elever i klassen. Jeg huske å bli frustrert at 2+3=5 gikk bra men da jeg skulle skrive 8+3=11 så kom det ikke i riktig spalte. Etter bare noe få måneder flyttet faren, søsteren og jeg til til Schmiedsreute (kommune Wiggensbach) i Allgäu på 900 moh. På reisen ditt med flyttebilen husker jeg så godt at vi så alpene. Jeg gikk i en enklasseskole med bare 5 elever i første klasse. Husker godt oppgaven vi fikk med å telle egg. Hønsene lå noen og så ble dem tatt ut noen. Hvor mange var det igjen? Min søster som var bare litt mer enn 1 år våknet i sitt rom og tømte alle skapene. Da fikk hun bank av min far. Vi gikk mye tur der. Min far fant hassel kvister som kunne brukes.
Da jeg besøkte Schmiedsreute igjen i 70-årene var nabojenta også flyttet til Berlin der jeg studerte.
Min mor tjente penger som syerske og kjøpte huset Am Berg 22 i Haselbach. Etter et halvt år flyttet vi tilbake til Haselbach.
Etter at vi kom tilbake fra Schmiedsreute forsatte jeg i skolen Großdeinbach som var 2 km å gå. Der var jeg meldt i huset av Onkel Emil Bohn og tante som hadde en sønn Roland i samme alder. Da måtte min far ikke betale skolepenger fordi Grossdeinbach var en annen kommune. Vi gikk i samme klasse og jeg spiste middag når det var skole om ettermiddagen.
Naboen var borgermeister Nass. Han spurte meg om jeg bor i Haselbach om natten. Så ble det oppdatert at jeg egentlig bodde i Haselbach og måtte derfor betale skolepenger. Da ble min far sint og jeg måtte gå til Alfdorf som var en lengre vei, dvs. 4 km.
En gang var toalettet stengt og jeg turde ikke å tisse ute og måtte derfor tisse i buksen. Vi dro en sjelden gang til badet i Schwäbisch Günd med buss, men det var ikke nok å lære å svømme.
En gang hadde en lærerinne ingen BH på og en åpen bluse slik at vi så hennes bryster. Hun forstod at vi reagerte men fant ikke ut at det var hennes åpen bluse som var grunnen.
Min mor var syerske og sydde en slags dress til meg. Min tante sa at jeg ser ut som en bondegutt. Da ble jeg fornærmet og ville ikke ha den på mer.
Da jeg gikk fra og til skolen var jeg i dype tanker. En gang gikk jeg forbi huset mitt i Bergle og våknet først da jeg kom til Hinterer Haselbach.
Om vinteren var det en gang 50 cm snø. Min far laget en sti gjennom snøen 500 m.
Jeg var hele tid redd å gå gjennom skogen til skolen. Når jeg var redd at det var noe mistenkelig bak et tre så tvang jeg med å gå mot treet. Det var en lettelse å oppdage at det var ikke noe farlig bak treet. Det hindret meg å bli mere og mere redd og gjør omvei rundt treet. Mange årtier sendere oppfattet jeg at det var anvend eksponeringsterapi som er den mest effektive terapi mot tvangs- og angstlidelser.
Men engang gikk jeg til skolen. Foran meg langt framme var naboen som het Ernst. Jeg forsøkte å ta han igjen, men overanstrengte meg. Etter å ha passert bekken mente jeg å se en person på første tre i skogen og stoppet opp. Jeg torde ikke å gå videre og ventet lenge. Da kom min far og hjalp meg videre. Han mente at det var litt lysere i stammen som ga det inntrykket.
Fortsettelse: Skole, studier og jeg
