[Tysk]
Jeg vokste opp i Haselbach, en grend i Alfdorf kommune i Sør-Tyskland med rundt 60 innbyggere.
Da jeg som små barn ikke kunne gå skikkelig så gikk jeg langs veggen. Da jeg var alene en gang gikk jeg langs veggen og brente hånden min, da jeg kom fram til vedovnen.
Nabokjerringa fru Rees tilbudte meg drops, men jeg var skeptisk og tok dem ikke.
Da jeg var veldig liten sa moren min at nabojentene skulle passe på meg. Men dem forsvant og jeg var i ferd med å falle ned en dyp brønn fordi en av fjølene som dekket til brønnen sviktet. Jeg ble veldig redd og skrek. Mer enn 20 år senere, da jeg var student og stod foran et eksamen minnet jeg det litt.
Mine foreldre fortalte at jeg en gang falt om hele tiden. Dem var forundret hva feilte meg. Så fant dem ut at jeg hadde trukket en flaske vin.
Om høsten så lengtet jeg etter snø og spurte mine foreldre hele tid, når kommer snøen.
En gang lekte jeg med nabojenta, da jeg var mindre omtrent 3 år gammel. Vi var begge nakken. Hun nabojenta ble skjelt ut og banket opp av sin mor for det.
Jeg var redd til å bli fotografert. Det finnes bilder der jeg prøvde å gjømme meg bak min foreldre.
Min far fikk pensjon som pensjonert seniorlønnsmester. Etter krigen drev han og min mor et småbruk. En gang om sommeren var jeg i Schwäbisch Gmünd i noen uker sammen med min tante Klara Mass. Jeg husker fortsatt bilene som kastet skygger i taket på Remsstrasse om natten.
Rundt 1954 gjennomførte amerikanerne også manøvrer i Haselbach. Vi barna byttet epler mot hermetikk jeg aldri hadde sett før. De amerikanske soldatene la telefonkabler som de lot ligge. Faren min samlet disse kablene og trengte dem. Noen av soldatene var svarte. Faren min forklarte meg at svarte har like rettigheter i hæren. Men i Amerika blir de diskriminert.
1958 var et verdensmesterskap i fotball. Vi barna lekte i nærheten av gjestgiveriet Haselmühle og hørte ropet da det ble scoret.
Den seksdelte TV-filmen «Så langt som føttene bærer deg» (So weit die Füsse tragen) ble sett og diskutert på puben.
Fetteren min Walter Keim var 27 år eldre enn meg og en paraplymaker, gift med Lore Keim. Når sommeren var regnfull, var paraplymakerne glade fordi de kunne selge mange paraplyer, mens foreldrene mine klaget. Hennes sønn Rolf Gerhard Keim solgte kinesiske paraplyer for selskapet "Happy Rain". Da vi besøkte tante Klara, spurte en av barna til min fetter Walter Keim om det var biler som kjørte på gaten. Han svarte, nei, dette er symaskiner på hjul. Da vi besøkte ham på Hardt i Schwäbisch Gmünd, var det maur i vinterhagen. Så han foreslo å sette opp et skilt: Ingen adgang for maur.
En gang møtte jeg Alfred Keim, sønnen til min fetter Walter Keim, i Gmünd på puben Schlupfloch. Han leste avisen og la lite merke til meg. Så besøkte jeg hans mor Lore Keim (født Schödel) og fortalte henne dette. Hun sa at faren min ikke sluttet å lese avisen da hun og mannen hennes besøkte oss i Haselbach. Moren min prøvde å gjøre far oppmerksom på at han hadde besøk.
I nærheten av «Kohlöffel» område fant jeg en skremt kattunge i skogen. Den stakk av da den så meg men jag klarte å fange den. Først var den en utekatt som kom bare inn for å drikke men døren åpen. Vi hadde den i 20 år.
En gang tok jeg min far sin kleinkaliber gevær og skaut på en fugl som var 20 meter unna i skogen. Han rørte seg ikke. Jeg gikk på en eng og geværløpet ble fult av skitt.
En jul dro min far til slektninger og min mor og jeg hentet et juletre i skogen nær «heksehuset», der familie Pitzal hadde bodd.
Min kjære snille mor spurte meg om jeg ønsket søsken da vi var i «Kohlöffel» område. Jeg sa nei, den tar bare fra meg mine leketøy.
Läpple-familien, Fritz og Elsa, bodde i Haselhof. Moren min var venn med Elsa og hun pusset opp første etasje i huset, og tenkte at Elsa skulle flytte inn der og passe henne når hun ble gammel. Läpple-familien leide Haselhof av baron av Alfdorf. Dersom sønnen hadde overtatt gården, ville den blitt overdratt til sønnen fordi etter 99 års leieforhold får forpakteren gården. Derfor sa baronen at sønnen hans ikke skulle bli bonde. Da flyttet familien Läpple til Beiswang og sønnen overtok denne gården. Senere emigrerte sønnen Fritz Läpple til Canada. Ingen ny leietaker ble funnet og Haselhof ble revet. I dag står det en minnestein der med teksten at her stod Haselhof i 400 år.
Min mor snakket mye om sin bestemor Rosine Ellinger, født Sannwald, som hun kalte "Ane". Ane snakket mye om alle spøkene sine, men hun nevnte ikke den største spøken, det å få et uekte barn. Faren til min mor Karl Bohn var gullsmed og likte å spille fiolin. Men det likte ikke moren og tvang faren til å selge fiolinen. Da hun var ung dro familien på blåbærplukking. Det startet veldig tidlig på morgenen. Etter flere timers gange var målet nådd. Etter at plukkingen var over dro vi hjem igjen og kom hjem sent på kvelden.
Hennes bror Hans ble kjøpmann, men han døde i Russland i svært ung alder. Broren Emil utdannet seg til mekaniker og kom med arbeidsklær som var veldig skitne.
På slutten av 1950 -tallet besøkte onkel August Ellinger. Da det ble vinter, tok han et håndkle og en øks, hakket et hull i isens is og badet der. Han hadde lært det i Sibir. Russerne hadde anklaget ham for å jobbe med amerikanerne etter andre verdenskrig og sendte ham derfor til Sibir for straff. Han ble utnevnt til distriktsadministrator fra russeren fordi faren var sosialdemokrat. Min onkel Karl Bohn abonnerte på magasinet for nazisk sosialisme og sa at valgdokumentene var karakterisert i Det tredje riket, slik at myndighetene visste hva innbyggerne valgte. Det lokale nazistiske folket ønsket å oppnå en høy valgdeltagelse. Min mor ble derfor bedt om å gå av SA. Hun svarte, hvem gjør husarbeid? Hun hadde svart hår og den protestantiske pastoren fortalte henne at hun ikke var en germane, som skulle ha blond hår.
Karl Ellinger stesønn av min mors bestemor utvandret til Norge. Hans svigersønn Gabbi Lund kjempet mot de tyske okkupantene og ble myrdet av nazist. Da min kusine Adelgunde (Gunda) født Bohn besøkte Norge, fant hun ikke Solfjellsveien fordi han ble omdøpt til Gabbi Lunds vei. Da sønnen til Karl besøkte sine slektninger i Haselbach i tysk soldatuniform, ble han deprimert. Han mente at krigen ikke kunne vinnes fordi det er for mye motstand blant tyskerne. Det var selvfølgelig ikke sant: De fleste tyskere var ikke så smarte som mine pårørende. Tvert imot ble Hitlers meningsløse ordre fulgt til siste slutt i blind lydighet mot autoriteter.
Min onkel Hans Stürmer bodde i Thüringen og prøvde å advare Hitler om ikke å starte en krig. På 1950-tallet flyttet han til Haselbach i Vest-Tyskland etter å ha kranglet med herskerne i Øst-Tyskland. Han så et vakkert hus i Maierhofer Sägemühle-distriktet der to Jehovas vitner bodde. Han spurte om han kunne leie en leilighet der. "Hva ville folk tenke om vi leide ut til en mann?" han fikk som svar. "Du bør lytte til Gud, ikke til mennesker," svarte han. Han måtte finne en annen leilighet. Rolf Eisenmann overtok huset i Maierhofer Sägemühle fra sin mor og døde i 2024.
En amerikansk journalist spurte meg hvorfor jeg støtter protesten mot Trumps svekkelse av demokratiet. Jeg svarte blant annet med å referere til onkel Hans, onkel Ellingers engasjement mot autoritære tendenser.
Faren min vokste opp i en familie med 10 barn. Moren hans ble tunghørt og kunne ikke hindre de yngre barna i å lide i hendene på de eldre. De eldre søstrene sa at faren min var veldig redd og spurte bekymret hva slags far han var blitt. Jeg svarte at jeg ikke kunne ha bedt om en bedre far. Men ingen av barna hadde lært seg å holde kjeft og underkaste seg autoritet. Kjæresten min på 70-tallet var katolikk som min far. Moren hennes prøvde å forby henne å ta p-piller. Dermed baserte hun sin avgjørelse på encyklikaen Humanae Vitae der paven forbyr p-piller. Når han gjør det, stoler han på det faktum at han, som Guds representant på jorden, er ufeilbarlig. Jeg satte pris på å ha en katolsk far og fortalte ham at min svigermor trengte hjelp med p-piller. Ved neste samling ved søndagens kaffebord sa min far følgende: Paven i Roma er megaloman, antar å være Guds representant på jorden. Derfor trenger du ikke tro på det han sier om p-pillen. Dessuten, alt du oppnår er at barna håper at den gamle skal dø snart og så gjør de som de vil uansett. Så du oppnår ingenting: det er bedre å la det være. Moren min sa senere at hun misunnet faren min fordi han var så flink og ikke ga barna kjeft og unødvendige regler.
Både min far og min mor trodde at pasienten til syvende og sist har det siste ordet ikke legen. Dette er faktisk lovfestet i Norge. Men i praksis blir det ikke alltid etterlevd, noe som jeg reagerer på. Dramatisk økning av tvang, pasientenes lidelser og klagestorm i lys av menneskerettighetene er i Norsk rett i et spenningsforhold til tortur og umenneskelig behandling og krenker Norges internasjonale forpliktelser. Hvor lenge skal den velmenende formynderstat legitimere tortur? Jeg har reservert meg mot psykiatrisk undersøkelse, diagnostisering og behandling.
Far, mor, søsteren og jeg var ute og spiste hver søndag. Før vi hadde bil var det ofte Vertshus «Rössle» i Pfersbach. Engang tok vi tog til Meitis ved Hohenstaufen. I vertshuset var det en liten jente som kammet håret mitt. Det likte jeg vanligvis dårlig men min far bemerket at jeg likte det når hun gjorde det. Min far og jeg var på Rosenstein. Han danset med en annen kvinne, som jeg fortalte min mor. Da vi kom hjem. En gang dro vi til zoologisk have Wilhelma i Stuttgart. Jeg ville ikke spise noe, men drakk bare Cola. Da vi kjørte med toget tilbake til Schwäbisch Gmünd måtte jeg spy og min far måtte betale 5 DM straff.
Min søster, min far og jeg spilte ofte et kortspill kalt «skat». Min mor spilte bar kort før hun var gift.
Min onkel Karl, broren til min mor kjøpte TV og bil Opel Olympia etter han hadde arvet. Bilen sto i mage år og noen år senere prøvde han å få det i kjørbar stand. Min far hadde kjørerkort fra før krigen og prøvde forgjeves å starte det. Så skrudde dem motoren fra hverandre for å reparere bilen. Men det ville ikke starte. Vi skjøv bilen opp flere bakker og prøvde å få bilen i gang på vei nedover. Det kom blå eksos ut og bråkte men startet ikke. Så kom det fram at tenningen var ikke i riktig rekkefølge. Da vi fikk start på bilen mistet vi venstre forhjul, fordi det var ikke skrudd på skikkelig. Bak oss kom postbudet som måtte vente. Bilen fikk ikke tillatelse å kjøre pga. glasset måtte skiftes og det var for dyrt.
En nabo på Bergle var Winfried Gudat. Vi lærte å spille badminton sammen. Først var det bare et slag. Men etter mye trening fikk vi det endelig rett.
En gang stjal vi fisk fra «heksens hus» og laget vår egen dam i skogen, hvor vi så slapp fisken. Dette ble anmeldt. Politibetjent Talheimer spurte på skolen i Alfdorf hvem som hadde stjålet den og Winfried kom frem. Da vi ville vise politimannen hvor fisken var, hadde de forsvunnet.
Winfried bodde i Arthur Weihers hus. Han hadde to eldre brødre, Ulrich og Klaus, og tre søstre, hvorav to emigrerte til Amerika. Klaus kjørte Volvo. Han sto ofte foran huset og snakket med mamma i timevis.
Om sommeren badet vi i vakthuset. For å spare inngangsbilletten snek vi oss forbi inngangen, men ble tatt. Det var der jeg lærte å svømme.
Min far var mot TV til 1970 og vi gikk til min vetter Karl-Gerhard Bohn for å se på TV, noen ganger til sent om kvelden. Det var en serie «Walter og Conny» da man kunne lære engelsk. I begynnelse av 60-årene kom Chruschtschows Schwiegersohn Adschubej til besøk for å myke opp den kalde krigen.
Lørdag ble badet fyrt opp og hele familien badet. Etterpå så vi på TV hos «bestemor» Pitzal ofte programmer med Willy Millovitsch. Men min mor fant det for frivol og sluttet å se på det.
Helmut Pitzal var min nabo. En gang påstod han å ha funnet en bil i en søppelplass i Alfdorf. Jeg trodde på ham, men da vi kom ditt så var ingen bil der. Så dro vi til bilmekaniker Mayer for å kjøpe et fortøy man kunne bruke i skogen. Han sende meg ditt alene og dem sendte oss til postbud Schmiedhuber som bodde i et hus i skogen. Men det var feil at han hadde planer å selge dette fortøy. Hele tiden sendte han meg og jeg trodde på ham, men nå synes jeg at han utnyttet at jeg var godtroenende.
Da min mor var i sykehuset pga. av fødselen av min søster kokte min far, men han ble forbannet, da jeg likte maten av min tante Ilse bedre. Vi gikk hver dag 5 km til Schwäbisch Gmünd til Katarinenhospital der min mor hadde født min søster Dorothea. Tante Anna var i Haselbach og hjalp i huset mens min mor fødte. Jeg husker å lekte med spydd som rant ned på innsiden av vinduet og tante Anna kommenterte det.
Jeg lekte mye alene i bekken, brukte også selv byggede skip og ville bygge sluser.
En gang lekte jeg indianer med nabo jenter og gutter. Da jeg spurte min far sa han at jeg måtte komme hjem før solen gikk ned. Da jeg fortalte det til lekekameratene at jeg måtte gå hjem, sa dem at jeg måtte si at noen solstråler var fremdeles synlig gjennom trærne. Det kjøpte ikke min far og det var en av de få ganger at han skjelte meg ut.
Jeg hjalp mine foreldrene lite i hagen og med geitene. Min far tilbydde meg 5 DM for å fjerne ugress i ripsfeltet. Jeg fortalte det til nabogutten og han skulle få halvparten når han hjelp meg. Men min far godkjente det ikke som god nok. Jeg hadde allerede betalt nabogutten og husker ikke om jeg fikk pengene tilbake.
Jeg var veldig sky, redd å bli fotografert og husker at jeg gjømte meg bak mine foreldre da vi skulle fotograferes.
Min far kjøpte byggeplassen «Bauplätzle» og hadde byggeplanene tegnet av arkitekten ferdig. Han begynte å grave ut kjelleren av huset. Men min mor ville ikke selge sin ku og saken ble det ikke noe av. Mens han jobbet der fortalte han meg Nibelungen historien med Siegfried og Hagen.
Jeg begynte i skolen i Alfdorf med mange elever i klassen. Jeg huske å bli frustrert at 2+3=5 gikk bra men da jeg skulle skrive 8+3=11 så kom det ikke i riktig spalte. Etter bare noe få måneder flyttet faren, søsteren og jeg til til Schmiedsreute (kommune Wiggensbach) i Allgäu på 900 moh. På reisen ditt med flyttebilen husker jeg så godt at vi så alpene. Jeg gikk i en enklasseskole med bare 5 elever i første klasse. Husker godt oppgaven vi fikk med å telle egg. Hønsene lå noen til og så ble noen av dem tatt ut. Hvor mange var det igjen? Min søster som var bare litt mer enn 1 år våknet i sitt rom og tømte alle skapene. Da fikk hun bank av min far. Vi gikk mye tur der. Min far fant hassel kvister som kunne brukes.
Da jeg besøkte Schmiedsreute igjen i 70-årene var nabojenta også flyttet til Berlin der jeg studerte.
Min flittige mor tjente penger som syerske og kjøpte huset Am Berg 22 i Haselbach. Etter noe mer enn et halvt år flyttet vi tilbake til Haselbach.
Etter at vi kom tilbake fra Schmiedsreute forsatte jeg i skolen Großdeinbach som var 2 km å gå. Alfdorf i samme komunne var 4 km unna. Der var jeg meldt i huset av Onkel Emil Bohn og tante Hanne som hadde en sønn Roland i samme alder. Da måtte min far ikke betale skolepenger fordi Grossdeinbach var en annen kommune. Vi gikk i samme klasse og jeg spiste middag når det var skole om ettermiddagen.
Naboen var borgermester Nass. Han spurte meg om jeg bor i Haselbach om natten. Så ble det oppdatert at jeg egentlig bodde i Haselbach og måtte derfor betale skolepenger. Da ble min far sint og jeg måtte gå til Alfdorf som var en lengre vei, dvs. 4 km.
En gang var toalettet stengt og jeg turde ikke å tisse ute og måtte derfor tisse i buksen. Vi dro en sjelden gang til badet i Schwäbisch Günd med buss, men det var ikke nok å lære å svømme.
En gang hadde en lærerinne ingen BH på og en åpen bluse slik at vi så hennes bryster. Hun forstod at vi reagerte men fant ikke ut at det var hennes åpen bluse som var grunnen.
Min mor var syerske og sydde en slags dress til meg. Min tante sa at jeg ser ut som en bondegutt. Da ble jeg fornærmet og ville ikke ha den på mer.
Da jeg gikk fra og til skolen var jeg i dype tanker. En gang gikk jeg forbi huset mitt i Bergle og våknet først da jeg kom til Hinterer Haselbach.
Om vinteren var det en gang 50 cm snø. Min far laget en sti gjennom snøen 500 m.
Jeg tilbrakte 6. og 7. klasse i Alfdorf. Så dukket spørsmålet opp hvor jeg skulle spise når det var skole på ettermiddagen. Først hjalp jeg Hermann å hogge ved fordi han hadde noe å spise i tankene. Men det gikk ikke. Foreldrene mine ba meg gå med en annen elev. Jeg havnet i Schützengasse med svært fattige mennesker. Neste gang gikk jeg med Norbert Wiedmann, som fikk nok, men heller ikke fikk mat. Faren min betalte for mat på puben rett ved siden av det gamle skolehuset.
Jeg var hele tid redd å gå gjennom skogen til skolen. Når jeg var redd at det var noe mistenkelig bak et tre så tvang jeg med å gå mot treet. Det var en lettelse å oppdage at det var ikke noe farlig bak treet. Det hindret meg å bli mere og mere redd og gjør omvei rundt treet. Mange årtier sendere oppfattet jeg at det var anvend eksponeringsterapi som er den mest effektive terapi (desensitization) mot tvangs- og angstlidelser.
Men engang gikk jeg til skolen og foran meg langt framme var naboen som het Ernst Alka. Jeg forsøkte å ta han igjen, men overanstrengte meg. Etter å ha passert bekken mente jeg å se en person på første tre i skogen og stoppet opp. Jeg torde ikke å gå videre og ventet lenge. Da kom min far og hjalp meg videre. Han mente at det var litt lys og mørke områder i stammen som ga det inntrykket.
I 1962 flyttet jeg fra barneskolen i Alfdorf til den videregående ungdomsskolen i Schwäbisch Gmünd. Da nmin far så at det var 30 elever i en sovesal, sa han at det er som i militåret og ville hente meg hjem igjen. Men jeg sa nei fordi jeg fruktet hva folk ville si. Jeg var ikke lenger sammen med Winfried. Det var mye trafikk i Gmünd og jeg ble nesten overkjørt. Denne skolen overveldet meg og mamma sa at jeg ikke lo i det hele tatt etter det.
Grimstad, begynt ca. 2024 ferdigstilt Rindal, 2025
Fortsettelse:
