The United Nations Special Rapporteur on the right to health Mr. Pūras has called for «World needs “revolution” in mental health care». “There is now unequivocal evidence of the failures of a system that relies too heavily on the biomedical model of mental health services, including the front-line and excessive use of psychotropic medicines, and yet these models persist”

"States should impose an absolute ban on all forced and non-consensual medical interventions against persons with disabilities...” Special Rapporteur on Torture Juan E Méndez 4. Mars 2013

New WHO guidance seeks to put an end to human rights violations in mental health care, Verdens helseorganisasjon WHO 10. juni 2021

Til Lars Lien leder i Norsk psykiatrisk forening. Kopi: NRK dagsnytt 18 NPF, pasientorganisasjoner

Lien har lurt seg selv, psykiatrien og myndigheten men ikke pasientene angående trosbasert medisinering av nesten alle i for lang tid med hjelp av tvangsmedisinering

Det refereres til NRK Dagsnytt 18 den 29.11.24 som omhandlet rettsaken om menneskerettsbrudd i psykiatrien.

Trond Aarre nevner FHI 2019 ««Det er usikkert om symptomer på psykose påvirkes av antipsykotika ved tidlig psykose» og Leucht et al. 2017 at det er 23% -14% placebo dvs. 9% farmasøytisk symptomdempning.

Journalistens spørsmål er om det med disse tallene er riktig å tvangsmedisinere. Lars Lien leder i Norsk psykiatrisk forening forsvarer medisinbruk: Ja det kjempeviktig å bruke antipsykotiks medisin. Jeg har tilltit at det det gjøres riktig. Det er standard behandling ved alvorlige psykotiske tilstander. Er 10 000 er tvangsinnlagt det er ikke mange som blir tvangsmedisinert. Alternativene er langvarig beltelegging, isolasjon og andre alvorlige inngrep. Dette har effekt, det er pasienter som er i fare for å skade både seg selv og andre mennesker.

Sammenfatning: Diskusjonen om tvangsmedisinering og behov forandringer i psykiatrien skal sees på bakgrunn av en revolusjonær overgang fra trosbasert overmedisinering til forskningsorientering basert på kvantifiserte effekter og lovkrav om bl. a. tvangsreduksjon, menneskerettigheter og recovery. Er praksis basert på «et naturvitenskapelig paradigme» eller pseudovitenskap? Forskning viser usikker, lav akutt symptomdemping med antipsykotika som kan ikke legitimere medisinering av nesten alle med diagnose psykose inkludert et flertall av non-respondere. Det settes på spiss i ulovlig tvangsmedisinering (Sivilombudsmannen 21.1.2019 (2017/3156)). Pasienter har ifølge forskning rett angående årsak til psykose, fornuftig medisinering og diagnostisering. Psykiaterne har både lurt seg selv og myndighetene men ikke pasientene som er imot overmedisinering.

Tvangen er i ifølge lovforarbeidene i et spenningsforhold til tortur. Tvangsinnleggelsene har nesten fordoblet seg i de siste 24 år og er 10 ganger så stor som i Italia og Spania. Tvangsmedisinering steg fra 41 per 100 000 voksne per år i 2015 til 83 per 100 000 voksne i 2022, mer enn 10 ganger så mange som i Baden-Württemberg. Ca 40% av tvangsinnlagte ble tvangsmedisinert i 2017 underlagt tvungent psykisk helsevern helsevern. I 2022 var det 1659 klager på tvangsmedisinering. Denne dramatiske økning av tvang er i strid med lovpålagte menneskerettigheter og i et spenningsforhold til tortur. Ifølge internasjonale forpliktelser er tvangsmedisinering ansett som tortur og umenneskelig behandling.

Lovpålagt tvangsreduksjon ble ignorert. CRPD art. 15 om frihet fra tortur og umenneskelig behandling ble ignorert. Behandlingsresultatet kan bli bedre med tvangsfrihet da vettløs medisinering av mer enn 70% non-responers reduseres unngås som er delvis basert på tvang. WHO guidance om tvangsfrie tjenester har potensial å firedoble behandlingskapasitet.

Selv om psykiatrien svikter pasientenes helse og rett til tvangsreduksjon og staten håndhever ikke loven kunne forskningsorientering hjelpe psykiatrien. Ignorering av loven aksepterer psykiatrien som lovløst område. Tvangsreduksjon har et potensial for firedobling av behandlingskapasitet.



Innhold

Ingen evidens for langtidsbehandling

Det er 91% som har ingen nytte når det gjelder god akutt symptomlindring pga. «antipsykotika»

Vedlikeholdseffekten tidsavhengig, usikker og fraværende etter 2 år

Hva viser studier ? 2

Ulovlig tvangsmedisinering fortsetter 3

Tvangsreduksjon ignorert: Tvangsinnleggelsene gikk opp 4

CRPDs krav om torturfrihet støtter opp om Stortingets krav om tvangsreduksjon 4

Tvangsreduksjon styrker pasientenes helse og recovery 5

Potensial for firedobling av behandlingskapasitet 6

Konklusjon 6

Dokumentasjon av fakta og forskning som blir ignorert av psykiatrisk praksis


Ingen evidens for langtidsbehandling

Bjornestad, Larsen et al. 2017 (4) innrømmer at evidens for vedlikeholdsmedisinering mangler: «Due to the lacking long-term evidence base (Sohler et al. 2015)...» . Leucht et al., 2012, skriver på side 27: “… nothing is known about the effects of antipsychotic drugs compared to placebo after three years”. Dermed er det ingen evidens for positive effekter etter 3 år. Allikevel anser 86% av ansatte langvarig medisinering som nyttig ifølge Lauveng et al. 2021 (1). Psykiatrien har i alle år langtidsmedisinert mange uten evidens

Det er 91% som har ingen nytte når det gjelder god akutt symptomlindring pga. «antipsykotika»

Lien forsvarer nåværende antipsykotika bruk og påstår: Ja det kjempeviktig å bruke antipsykotiks medisin. Jeg har tilltit at det det gjøres riktig. Det er standard behandling ved alvorlige psykotiske tilstander.

FHI direktør 2018: «(D)e første antipsykotika ble utviklet for omtrent 60 år siden. Troen på disse legemidlene var da så stor at det ikke ble utført en eneste randomisert studie der en gruppe pasienter ikke brukte antipsykotika.»

I Dalsbø et al., 2019 konkluderte FHI: «Det er usikkert om symptomer på psykose påvirkes av antipsykotika ved tidlig psykose».

Den usikre trosbaserte effekten er 41% minus 24% lik 17% (Leucht et al. 2009) for hovedsaklig minimal symptomlette som er nesten ikke klinisk observerbar. Dette tilsvarer number need to treat (NNT) 6.

God akutt symptomreduksjon har en farmasøytisk effekt for 9% av pasienter (Leucht et al. 2017) men effekten er usikker da antipsykotikanaive pasienter mangler. Placebo effekten som psykiatere vanligvis tar til inntekt for antipsykotika (narrepilleefekten) er 14%. Dette tilsvarer NNT 11.

Det er altså 91% og ikke 20% som har ingen symptomlindringeffekt forårsaket av antipykotika.

Goff et al. 2017 forsøker å legitimere vedlikeholdsmedisinering med Leucht et al. 2012 som er uten antipsykotikanaive pasienter dvs. mye kan skyldes abstinens uten at man kan vite størrelsen.

Psykiaterne underslår at «effekten» er symptomlindring, hvor stor symptomlindring er, placebo (narrepileefekten) tas til inntekt for effekten og at symptomlindring bidrar ikke til recovery som er lovpålagt. Videre opplyses ikke at nesten alle med diagnose psykose medisinernes.

Lars Lien oppfordres å slutte å gulpe opp trosbaserte myter og journalistene å slutte å være et ukritisk mikrofonstativ for det.

Liten usikker effekt og at 94% (kilder) opplever bivirkninger fører til at «opp til 93%» slutter med nevroleptika. Derfor kan medisinering av nesten alle (97,3% ifølge Bergstrøm et al. 2018) bare skje med tvangsmedisinering.

Vedlikeholdseffekten tidsavhengig, usikker og fraværende etter 2 år

Leucht et al. 2012 med 7 til 12 måneders lengde tas til inntekt for vedlikeholdseffekt med Number-Needed-to-Trea (NNT 3). men “(N)othing is known about the very long effects of antipsychotics compared to placebo...Future studies should focus on the long-term outcomes of social inclusion and the long term mortality” er ikke.tatt hensyn til. Det påstås at vedlikeholdsmedisinering beskytter mot tilbakefall, men effekten er tidsavhengig se Figure 7 og er borte etter ca. 3 år. Denne tidsavhengigheten bekreftes også av Ceraso, Leucht et al. 2020. LogRR=0 dvs. Risk Ratio (RR)=1 i.e. ingen effekt etter ca. 3 år. Schlier et al. 2023 (6) gjennomførte den første metaanalysen som samler langtidseffektene av antipsykotisk vedlikehold versus seponering på funksjonell recovery hos personer med schizofrenispekterforstyrrelser. Resultatet var at fordelen ved vedlikehold forsvinner etter to år. Den kliniske erfaring at sykdommen kommer tilbake ved seponering er et synsbedrag da abstinens ignoreres og har derfor ingen hold i streng vitenskaplig tenkning.

For tidsrommet 7 til 12 måneder etter seponering fant Ceraso et al. 2022 at nytten av livskvalitet er NNT 10 og sosial fungering NNT 7.

På denne bakgrunn kom anbefalingen“The use of antipsychotics cannot be justified based on the evidence we currently have. Withdrawal effects in the placebo groups make existing placebo-controlled trials unreliable” (Danborg et al. 2019).

Hva viser studier ?

«Sterk støtte til akutt effektivitet» av antipsykotika kan ikke vises.

I «Inconvenient truths about antipsychotics should not be swept under the carpet: a response to Goff et al» blir svakhetene tydeliggjort.

Videre kan litteratur referert i Goff et al. 2017 dokumenterer behov for forandringer :

Andre refererte studier understreker problemene. Det er 2 problemer som identifiseres fra disse bekymringer: D2 reseptor sensibilisering og tap av hjernevolum.

Wunderink et al. 2013 er nevnt men ikke kvantifisert, dvs. etter 7 år 17,6% recovery for medisinerte og 40% for umedisinerte.

Jääskeläinen et al. 2013 siteres med «omtrent 15% vedvarende remisjon». Mens resultatene er 20% til 8% nedgang av recovery i tiden 1941-1955 til 1996 dvs. en nedgang etter at nevroleptika kom.

Odegard, O. “Pattern of discharge from Norwegian psychiatric hospitals before and after the introduction of the psychotropic drugs” 1964 viser at reinnleggelse ble ikke bedre etter at nevroleptika kom. Det er ikke en revolusjon mange forespeilet. Mens Goff et al. 2017 tar små forskjeller til inntekt for høyere utskrivning og mindre hospitalisering.

Rappaport et al. 1978 sammenliknet sykehusbehandling med placebo og fant NNT 2,9 til fordel for placebo. Goff et al. Påstår at en justering for frafall gjorde at resultatene er ikke signifikant.

Bola, Mosher 2003 studie av Soteria fant bedre resultater for Soteria, som blir ikke gjengitt.

Harrow et al. 2014 blir nevnt, men ikke kvantifisert, dvs. after 15 years 5% recovery på antipsykotika og 40% uten antipsykotika.

Det er bare et utvalg av studier. De randomiserte studier som finnes (Rappaport et al. 1978 og Bola et al. 2003) viser negativ effekt. Det ikke finnes ikke andre randomisert kontrollerte studier som kan dokumentereeffekt.

Goff et al. 2017 konkluderer at «et lite antall pasienter kan oppleve recovery etter en første episode med psykose». Open dialogue (OD) er utelatt. OD pasienter over et tidsrom av 19 år halverer medisinering. Uføretrygding, reinnleggelse og pasienter under behandling halveres med OD sammenliknet med standard behandling (TAU).

Ulovlig tvangsmedisinering fortsetter

Sivilombudsmannen har 21.1.2019 (2017/3156) uttalt at tvangsmedisinering er ulovlig pga. at nytteverdien tilfredsstilte ikke lovkrav om «stor sannsynlighet» for helbredelse. Statsforvaltere argumenterte at det finnes ingen alternativet til medisineringen. Helsedirektoratet brukte knep for å sabotere Sivilombudet med å feilinformere Statsforvalterne. Etter at Helsedepartementet har også vurdert at «stor sannsynlighet» for helbredelse ikke oppnås har Sivilombudet 5.11.21 igjen oppfordret å slutte med tvangsmedisinering. Både NIM og LDO etterlyser en vurdering av kunnskapsgrunnlaget for tvangsmedisinering i lys av menneskerettslige forpliktelser.

Tvangsmedisinering steg fra 40 til 70 per 100 000 innbyggere fra 2017 til 2021. Det er mer enn en tredel av de tvangsinnlagte. Tvangsmedisinering er doblet i 2022 til 80 per 10 000 innbyggere, ti ganger så mye som i Baden-Württemberg (Flammer et al. 2019). Ca 40% av tvangsinnlagte ble tvangsmedisinert i 2017 underlagt tvungent psykisk helsevern helsevern. I 2022 var det 1659 klager på tvangsmedisinering.

«Helsebredelse» og «pasientens tilstand» i lovteksten tolkes som recovery orientering i forarbeidene Ot. Prp. Nr. 11 (1998-1999). Symptomfokuseringen av psykiatrisk praksis er i et spenningsforhold til generelle prinsipper av god praksis i retningslinjene som vektlegger recovery dvs. pasienten kommer tilbake til familien, studier og arbeid.

Vedlikeholdsmedisinering er tatt opp i Ceraso et al. 2022: A Cochrane Systematic Review and Meta-analysis. I tillegg til NNT 3 dvs. 3 må behandles for å hjelpe en for beskyttelse mot «tilbakefall» er her reinnleggelse (NNT 9) , livskvalitet (NNT 10) og sosial fungering (NNT 7) med som gjenspeiler recovery bedre. Det viser seg at det er bare mellom 10% og 14% av pasientene som har recovery fordeler dvs. veldig langt fra «stor sannsynlighet».

Schlier et al. 2023 gjennomførte den første metaanalysen som samler langtidseffektene av antipsykotisk vedlikehold versus seponering på funksjonell recovery hos personer med schizofrenispekterforstyrrelser. Resultatet var at fordelen ved vedlikehold forsvinner etter to år. Ceraso et al. 2020 Fig. 10 har også funnet tidsavhengighet.

Tvangsreduksjon ignorert: Tvangsinnleggelsene gikk opp

På basis av «Handlingsplanen om menneskerettigheter» krever Opptrappingsplanen for psykisk helse Ot. Prp. Nr. 11 (1998-1999) «Når det gjelder gjennomføring av psykisk helsevern har lovutkastet noen bestemmelser som har stor relevans i forhold til art 3 i EMK (forbud mot tortur) som tilsier bl. a. tvangsreduksjon. I § 4-2 heter det at i de tilfeller der det er adgang til bruk av «restriksjoner og tvang, skal disse tiltak innskrenkes til det strengt nødvendige. At antall tvangsinnleggelse varierer fra 50 til 250 per 100 000 innbyggere uten at tvangssreduserende tiltak gjøres er lovstridig.

Stortinget inviterte til en dialog med tjenesteytere. Men psykiatrisk praksis saboterte lovpålagt tvangsreduksjon: Tvangsinnleggelsene gikk opp 41% fra 5719 i 2001 til 8095 i 2016 ti ganger så mye som Italia og Portugal på tross av at det er lett å redusere tvang bare viljen trengs.

Psykiatriens skandaløs menneskeretts- kunnskaps- og pasientfiendtlige høringsinnspill mot lovpålagt tvangsreduksjon forsøker å legitimere sabotasjen. Så det er polemikk og krokodilstårer når nå en ytterlige økning fra 8095 til 8682 (3) i 2020 dvs. 7 % skal begrunne å fjerne samtykkekravet for tvangsbehandling for ufarlige. Faktum er at samtykkekravet har sannsynligvis bremset en større økning av tvangen.

Stortingets framsynte handlingsplan og opptrappingsplan å unngå et spenningsforhold til EMK art. 3 (forbud av tortur) fikk sterk internasjonal støtte. FN rapporteur mot tortur bannlyste tvangsbeahndling 2013 og CRPD-komiteen har inntatt et tolkningsstandpunkt som støtter FN rapporteur mot tortur.

CRPDs krav om torturfrihet støtter opp om Stortingets krav om tvangsreduksjon

FN Special Rapporteur on Torture bannlyste 4 mars 2013 tvangsbehandling (4)

FN Komiteen om rettighetene til menneske med nedsett funksjonsevne (CRPD-komiteen) har inntatt et tolkningsstandpunkt om at tvangsbehandling som er rettet mot personer med nedsatt funksjonsevne, utgjør en krenkelse av forbudet mot tortur og umenneskelig behandling, Generell kommentar nr. 1, 2014, CRPD/C/GC/1, avsnitt 42 (5).

Belteleggingsskandale viste psykiatrien som rettssikkerhetsmessig katastrofeområde det alvorligste i stortingsperioden. .

Staten har ikke skolert helsepersonell og politiet i torturkonvensjonen selv om FNs torturkomitee forslo det 2012 (CAT/C/NOR/CO/6-7). Derfor mangler ansatte denne skolering.

At stater krenker menneskerettigheter er noe FN har tatt hensyn til slik: Ifølge FN-konvensjonen om sivile og politiske rettigheter (SP) forord har det «enkelte menneske (...) plikt til å arbeide for de rettigheter som anerkjennes i denne konvensjon, fremmes og overholdes, idet det enkelte menneske er forpliktet overfor andre mennesker og overfor det samfunn som han tilhører». Da tortur er «jus cogens», dvs. ufravikelig internasjonal rett oppfordres ansatte å gjøre seg kjent med menneskerettigheten selv om pressemeldingen underslår det og mandatet underkommuniserer det.

I kontekst av legitimering av sabotasjen av tvangsreduksjon ble ordene «riktig bruk av tvang» brukt for å argumentere at høyere bruk av tvang kan være riktig. Imidlertid defineres «riktig bruk» av tvang til å «være en praksis som reflekterer både fagkunnskap og brukerkunnskap, som er likeartet i hele landet og i tråd med lovverk og menneskerettigheter» (Sosial- og helsedirektoratet, 2010, s. 13).

«Formålet med (psykisk helsevern-)loven her er å sikre at etablering og gjennomføring av psykisk helsevern skjer på en forsvarlig måte og i samsvar med menneskerettighetene og grunnleggende rettssikkerhetsprinsipper. Det er et formål med reglene å forebygge og begrense bruk av tvang.»

Tvangsreduksjon styrker pasientenes helse og recovery

I «Som dag og natt? Om forskjellen i forståelse mellom misfornøyde brukere og ansatte.» (AFI-notat 9/2011) kommer det fram at «Pasientene og personalet har ulikt syn på om medisiner er nødvendig. En av de mest fremtreende forskjellene mellom pasienter og personalet er synet på bruk av tvang.»

Hva er «effekten» av antipsykotika og hvor stor er den? Oppnås recovery, som er overordnet mål i opptrappingsplanen og grunnlag for god praksis i retningslinjene? Hva anbefaler WHO og FN rapporteur for helse?

I Bjønestad, Larsen et al. 2017 skriver 10 norske psykiatere at evidensen for langtidsmedisinering mangler (Sohler et al. 2016). Men Jan Ivar Røssberg knyttet saken til diskusjonen om medisinfri behandling fant FHI rapporten med samme resultat «upubliserbar» og diskuterte med FHI i mer enn et halvt år. FHI direktør svarte da slik: «(D)e første antipsykotika ble utviklet for omtrent 60 år siden. Troen på disse legemidlene var da så stor at det ikke ble utført en eneste randomisert studie der en gruppe pasienter ikke brukte antipsykotika. Det finnes fremdeles ingen slike studier...Hvis man slutter brått med antipsykotika, er faren for tilbakefall stor. Det er vanskelig å fastslå for den enkelte pasient hvorvidt tilbakefallet skyldes abstinens og hva som skyldes bortfall av en mulig beskyttende effekt av antipsykotika.» (Smedslund, Stoltenberg. Tidsskr Nor Legeforen 2018 doi: 10.4045/tidsskr.18.0729)

Den kliniske erfaring at å slutte med antipsykotika etter at alle fikk antipsykotika fører til at sykdommen kommer tilbake og dermed utelukke abstinens er et synsbedrag som kan ikke legitimere menneskerettsbrudd.

I Dalsbø et al., 2019 konkluderte FHI: «Det er usikkert om symptomer på psykose påvirkes av antipsykotika ved tidlig psykose».

FHI konkludere 2021: Kunnskapsgrunnlaget som inngår i denne rapporten viser at det er usikkert hvorvidt effekten av antipsykotika er forskjellig fra effekten av ikke-medikamentelle tiltak gitt alene eller sammen med placebo på psykosesymptomer og sosial fungering hos personer med førstegangspsykose (Psykososiale intervensjoner litt bedre: Figure 3, Figure 5, Figure 11).

Studiene uten antipsykotikanaive pasienter finner: God akutt symptomreduksjon har en farmasøytisk effekt for 9% av pasienter (Leucht et al. 2017) men effekten er usikker da antipsykotikanaive pasienter mangler. Det finnes ingen evidens for langtidsmedisinering utover 3 år (Sohler et al. 2015). Liten usikker effekt og at 94% (kilder) opplever bivirkninger fører til at «opp til 93%» slutter med nevroleptika.

9% av pasientene og 62% av behandlere anser langvarig medisinering som veldig nyttig (Lauveng et al. 2021), dvs. pasienter er realistisk mens behandlere har åpenbart en feil oppfatning.

Derfor kan medisineringen av nesten alle bare skje med tvangsmedisinering.

97,3% av pasientene diagnostisert psykose medisineres på et eller annet tidspunkt i Finland (Bergstrøm et al. 2018).

Biomedisinsk basert behandling dominerer i praksis: 96 prosent av pasienter under tvungent psykisk helsevern mottok medikamentbehandling (Bjerkan og Bjørngaard 2011). Ifølge Leucht et al. 2017 er 77% av pasientene behandlingsresistente non-responders, dvs. minst 70% blir medisinert uten nytte. Det er både ufornuftig og uforsvarlig, da bivirkningene dermed ignoreres og mange pasienters recovery svekkes i lengden. FN rapporteur for helse etterlyser en revolusjon for å få slutt på denne overmedisinering.

Behandlere har mer makt enn forstand og er hjelpetrengende og setter naturvitenskapelig forståelse til side men myndighetene hjelper ikke.

Retningslinjene for psykosebehandling kapitel 8.5.1 gir kognitiv terapi samme evidensstyrke som antipyskotika. Effektstørrelsene av medisinfri behandling er større enn den usikre symptomreduksjon av antipsykotika. Det må behandles 11 for å oppnå god symptomdemping med antipsykotika for en (Leucht et al. 2017), men det er 1,5 med dialog terapi og 1,8 med basal eksponeringsterapi dvs. færre enn 2 for å oppnå bedre fungering (GAF). Allikevel forteller mange pasienter ikke å få dette tilbudet og Sivilombudsmannen har funnet avdelinger som har ingen kompetanse på det.

Vocational rehabilitation for adults with psychotic disorders in a Scandinavian welfare society (Falkum et al. 2017): The total number of The Job Management Program, JUMP participants (CPT, CR) in any kind of vocational activity increased from 17 to 77% during the intervention. The total number of working participants in the TAU group increased from 15.5 to 18.2%.

Dessverre synes psykologene ikke modig nok til å få fram denne forskningen.

Samfunnsoppdraget i opptrappingsplanen er konkretisert som styrking av menneskerettigheten og recovery gjennom pålegg om tvangsreduksjon.

Potensial for firedobling av behandlingskapasitet

FNs rapporteur for rett til helse, WHO og Europarådet tar til orde for radikale forandringer og et paradigmeskifte. Recovery og tvangfrie alternativer til helseskadelig overmedisinering er sentralt. Open dialogue, Basal Eksponeringsterapi (BET), Heidenheim klinikk og Safewards er eksempler.

Studien av Tomi Bergström et al. 2018 sammenlikner alle 108 Open dialogue pasienter med alle 1763 FEP pasienter i Finland over et tidsrom av 19 år. Her mer enn halveres medisinering med Open dialogue (OD). Uføretrygding, reinnleggelse og pasienter under behandling halveres med OD.

«Det er ganske trist og tenke på all den kunnskapen som faktisk finnes og ikke kommer ordentlig til anvendelse. Psykisk helsevern koster samfunnet ekstremt mye, og vi kunne fått til dobbelt så mye med halvparten av de pengene som brukes i dag. Vi har gjennom årene med implementering av BET halvert behandlingstiden, med effekten av komplementær ytre regulering (KYR) redusert tvang... og reduserer det generelle sykefraværet.» (Didrik Heggdal 24.9.2014)

BET helbreder mange «behandlingsresistente» pasienter uten tvang med hjelp av nedtrapping av medisiner med redusert vanlig bemanning. BET kan redusere personalbehovet mens Open dialogue har potensial å halvere behandlingsbehovet med fornuftig medisinering.

Konklusjon

Trosbasert praksis av overmedisinering i 60 år kan ikke legitimeres med «naturvitenskapelig» begrunnelse. Her brukes eksakt vitenskap som skalkeskjul, dvs. «psykiatrisk scientisme» ( Sami Timimi), dvs. pseudovitenskap. Dette blir satt på spissen i tvangsmedisineringen. Myndighetene svikter sine plikter ifølge loven.

Pasientene har i 60 år forgjeves forsøkt å gjøre oppmerksom på lav nytte og mange til dels alvorlige bivirkninger og skader. Så overmedisinering kunne bare gjøres med tvang.

I Ot. Prp. Nr. 11 (1998-1999) kapittel 8.4.6 var «Departementet (...) av den oppfatning at et strengt faglig forsvarlighetskriterium, krav om grundige forundersøkelser og et krav om «stor sannsynlighet» for at tvangsbehandlingen ville ha en positiv effekt, ville sikre mot overtredelse av EMK artikkel 3» (Forbud mot tortur).

Sivilombudsmannen har 21.1.2019 (2017/3156) uttalt at tvangsmedisinering er ulovlig, da «stor sannsynlighet» ikke oppnåes.

Feiloppfatningen av 62% av behandlere at pasientene har nytte av «langvarig medisinering evt. også utenfor institusjonen» støtter opp om vettløs medisinering av mer enn 70% non-responders og krenker et strengt faglig forsvarlighetskriterium. Det fører til ufornuftig medisinering av mer enn 70% non-respomders som forsøkes legitimert med fornektelse av mulig abstinens som seponering forårsaker. Ansatte har mer makt enn forstand. Pasienter har rett både når det gjelder årsak til psykose, fornuftig medisinering og skepsis til diagnostisering når forskning legges til grunn. Argumentet at de syke ikke har nok helsekompetanse og vet ikke sitt eget beste er underlig på bakgrunn av fagfolk driver ufornuftig overmedisinering. Det er et paradoks at staten legitimerer ulovlig tvangsmedisinering som kan skade på lang sikt.

En fornuftig diskusjon kveles av at psykiaternes argument at pasientene er for syk til å innse behovet for behandling står uimotsagt. Pasienter kan ha gode grunner å nekte og har forgjeves sagt ifra om liten nytte og mange bivirkninger i 60 år.

Stortingets mål om torturfrihet fra år 2000 har altså fått sterk støtte fra internasjonale menneskerettorganisasjoner. Tvangsfrihet fremmer pasientenes helse. Videreføring av ulovlig tvangsmedisinering krenker statens plikt å forebygge tortur. Skal psykiatriens sabotasje av tvangsreduksjon i 2 årtier nå belønnes med underslag og tilsidesettelse av menneskerettighetene spesielt CRPD? Mulig åpning for internering av ufarlige krenker også demokratiets respekt av menneskerettigheter.

Mens Høyres «pasientenes helsevesen» tok vare på pasientenes rettigheter og helse, tilfredsstiller den nye politikken «Fornøyde fagfolk gir fornøyde pasienter» fagfolkets sabotasje av menneskerettigheter og tvangsreduksjon..Endringer i Fritt behandlingsvalg reduserer medisinfri behandling fra 82 til 22 senger.

Ved siden av internasjonal rett er det hovedsakelig pasientene og ofrene som et tilstrekkelig motivert for å gjøre noe med det men får sterk støtte av menneskerettigheten, CRPD og fornuftig medisinering.

Grimstad, 30.11.24

Walter Keim
Netizen: http://walter.keim.googlepages.com



Dokumentasjon av fakta og forskning som blir ignorert av psykiatrisk praksis

Falsifisering av psykiatriens myter tvinger frem et paradigmeskifte og en revolusjon i behandling

Psykiatrisk praksis bygger på at neste alle med diagnose psykose medisineres basert på myten "hos det store flertallet bidrar medisiner til symptomlette, funksjonsbedring og høyere selvrapportert livskvalitet." «Antipsykotiske midler ... førte til en revolusjon i behandlingen» (Legetidsskrift, 12.05.2017) med feiloppfatninger om langtidsmedisinering, akutt- og vedlikeholdsmedisinering, at medisinfri behandling er uetisk og ignorering av menneskerettigheter. .

Sammenfatning:

Referanse: