(D)e første antipsykotika ble utviklet for omtrent 60 år siden. Troen på disse legemidlene var da så stor at det ikke ble utført en eneste randomisert studie der en gruppe pasienter ikke brukte antipsykotika. Det finnes fremdeles ingen slike studier...Hvis man slutter brått med antipsykotika, er faren for tilbakefall stor. Det er vanskelig å fastslå for den enkelte pasient hvorvidt tilbakefallet skyldes abstinens og hva som skyldes bortfall av en mulig beskyttende effekt av antipsykotika Smedslund, Stoltenberg. Tidsskr Nor Legeforen 2018 doi: 10.4045/tidsskr.18.0729
The United Nations Special Rapporteur on the right to health Mr. Pūras has called for «World needs “revolution” in mental health care». “There is now unequivocal evidence of the failures of a system that relies too heavily on the biomedical model of mental health services, including the front-line and excessive use of psychotropic medicines, and yet these models persist”
Til Jan Olav Johannessen, Lars Lien. kopi: journalister, pasientorganisasjoner
I innlegget «Konsekvenser for farlighet, tvang og lovverk» redegjøres først for en ny psykoseforståelse. Det tas et oppgjør mot «en gammeldags og utdatert forståelse av hva psykisk lidelse generelt, og psykose spesielt, er.» Så henvises til hvordan psykosen utvikles og at diagnoser er flyktige og anbefaler en transdiagnostisk forståelse og tilnærming til mennesker i psykisk nød.
Her beskrives et framtidsrettet paradigmeskifte som Johannessen kalte «Modern understanding of psychosis: from brain disease to stress disorder» bort fra overmedisinering. "(W)e must realize that today’s drugs for the most serious mental disorders are not as effective as one might hope" med vekt på retningslinjebasert psykososial behandling som beskrives som fordelaktig i det lange løp. Det fører naturlig hen og blir realisert av WHOs forslag om en radikal forandring av tjenesten med Open dialogue, Basal eksponeringsterapi, Heidenheim klinikk og Soteria Berne som forbilder. Pasientene støtter en slik overgang som har potensial at 4 ganger så mange behandles.
Så langt er det veldig positiv, forskningsbasert og framtidsrettet, Men så forsvares feil behandling med overmedisinering med å kritisere lovendringen som fant sted i 2017 med samtykkekompetanse som påstås å ha medført at «redusere ubehandlet psykose (VUP) blir lenger, førstegangsbehandling blir kortere, pasientene utskrives tidligere». Men denne teorien angis ikke å ha blitt evaluert.
Det påpekes at oversikten over hva som skjer med unge mennesker som får en psykoselidelse i Norge, er skremmende liten. Helse-departementet, Helsedirektoratet, Folkehelseinstituttet, de regionale helseforetakene, de lokale helseforetakene, ingen har oversikt over hvor mange pasienter av denne kategori vi har, og det alvorligste: ingen har oversikt hvordan det går med pasientene, hvilke behandlingsresultater vi oppnår. Ingen, absolutt ingen sentral myndighet eller sykehuseier etterspør hvilke behandlingsresultater vi oppnår.
Men det har Open dialogue gjort. I en 20 års sammenlikning med standard behandling av alle i Tornio med Finland halveres uføretrygding, reinnleggelse og pasienter under behandling med halvering av medisinbruken. Derfor kan Open dialogue møte opp innen 24 timer og redusere VUP med mindre ressurser. Riksrevisjpnen fant: «Mange med psykiske plager og lidelser får ikke hjelp når de trenger det.».
Det er underlig at Norsk psykiatrisk forening i sin strategi for reduksjon av tvang glemte Basal eksponeringsterapi, Open dialogue og Heidenheim klinikk som vellykkete eksempler. Men det er skandaløst kunnskapsresistent ikke å oppdatere strategien etter å ha blitt gjort oppmerksom på det flere ganger.
Tvangsbruken i Norge er den høyeste i Europa, 10 ganger så høy som i Italia og Portugal. Antall tvangsinnleggelser økte fra 5719 til 8682 i perioden 2001 til 2020, dvs. 50%. 2 tredjedeler i tiden før 2017 med strategier om reduksjon av tvang uten samtykkesjekk. 96% av pasientene under tvang medisineres.
Forsvar av nåværende behandling med tvangsmedisinering står i veien for et paradigmeskifte fra trosbasert helseskadelige overmedisinering til kunnskapsbaserte helseskapende anbefalinger av WHO og FN.
Det argumenteres bl. a. med at psykiatriske pasienter mangler sykdomsinnsikt som tilsier at det brukes tvang.
Tvangsmedisinering som støtter opp om eksessiv overmedisinering er elefanten i rommet for behandling i strid med Johannessens gode intensjoner:
Special Rapporteur on Torture bannlysning av tvangsbehandling 4.3.2013
CRPD-komiteen har inntatt et tolkningsstandpunkt om at tvangsbehandling som er rettet mot personer med nedsatt funksjonsevne, utgjør en krenkelse av forbudet mot tortur og umenneskelig behandling, Generell kommentar nr. 1, 2014, CRPD/C/GC/1, avsnitt 42
«Urgent Appeal to Norway to discontinue forced treatment and hospitalization immediately» fra 3 FN grupper datert 30. januar 2017 (ref. UA Norway 1/2017
Menneskerettighetskomiteen som overvåker økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter (ØSK) uttaler 2013 bl. a. "at bruk av tvangsmidler og tvungen bruk av inngripende og irreversible former for behandling, som nevroleptika og elektrosjokkbehandling (ECT), forbys ved lov."
Verdens helseorganisasjon kom med: New WHO guidance seeks to put an end to human rights violations in mental health care som henviser til Basal eksponeringsterapi, Heidenheim klinikk og Soteria Berne
Verdens psykiatriforbund World Psychiatric Association (WPA) anbefaler bl. a. Safewards og WHO’s QualityRights Initiative for reduksjon av tvang på basis av CRPDs krav om torturfrihet
Både FN rapporteur for rett til helse, WHO, ØSK og WPA er primært opptatt av pasienters helse.
Fram for hjelp til rett tid er det en orgie av tvang, traumatiseng og tvangsmedisinering bannlyst av FNs rapporteur mot tortur gjør psykiatrien til et utrivelig sted som det er forståelig at pasienter skyr. Det fører til frustrasjon, konflikter og vold. Er det forunderlig at mange pasienter ønsker seg fort utskrevet så fort som mulig?
Sivilombudsmannen har 21.1.2019 (2017/3156) uttalt at tvangsmedisinering er ulovlig og spurt hvordan det kan bøtes på den urett som er begått overfor klageren pga. at nytteverdien tilfredsstilte ikke lovkrav.
God symptomreduksjon for akutt farmasøytisk effekt er for 9%, (Leucht et al. 2017) av pasientene men effekten er usikker (Bola 2011, FHI Dalsbø et al., 2019, FHI ISBN 978-82-8406-251-8). Det finnes ingen evidens for langtidsmedisinering utover 3 år (Sohler et al. 2015). Liten usikker effekt og at 94% (kilder) opplever bivirkninger fører til at «opp til 93%» slutter med nevroleptika hvis dem har mulighet til det.
Før tvangsbehandling startes skal frivillighet prøves først. Så underkjenner en psykiater med et gammeldags utdatert syn om eksessiv medisinering en pasients godt begrunnet motstand mot overmedisinering som «manglende innsikt».
Johennessens egen forskning om recovery kan man lese at det finnes ingen evidens for langtidseffekt av antipsykotioka og at recovery gikk ned fra 20% til 8,1% i tiden før antipsykotika kom til 1995 (Jääskeläinen et al. 2013).
I strid med pasientenes vilje, vitenskapelige studier, WHO, FNs rapporteur om rett til helse og menneskerettigheter overmedisineres 96% under tvungen vern (Bjerkan og Bjørngaard 2011). Det er åpenbart at bare tvangsmedisinering kan føre til denne helseskadelige overmedisinering. Psykiatri er trosbasert og kan utøve tvangsmedisinering pga. sviktende tilsyn og menneskerettskrenkende skjønnspregete lover. De lovete helsegevinster er myter uten forankring i forskning helseskadelig og absurd at staten gir psykiatere makt å tvangsmedisinere.
«Dialogseminarene viste at en del pasienter beskriver bruken av tvang med sterkt negative ord som krenkelse, tortur, kommunisme og Nazisme, og det var særlig tvangsbehandling med antipsykotika som ble kritisert slik (Forskeren forklarer: Slik opplevde pasientene tvang. Erfaringskompetanse 17. august 2018).
Psykiatrien klarer ikke et paradigmeskifte selv og trenger åpenbart hjelp uten-ifra. Her er pressen sentralt som belteleggingsskadalen viser. Dokumentasjonen av et rettssikerhetsmessig katastrofeområde førte til en lovendring og nedsettelse av et tvangslovutvalg utvalg. Det er underlig at ulovlig tvangsmedisinering synes ikke å ha blitt lagt merke til av pressen. Tvert imot polemiseres mot tvangsreduksjon med feilinformasjon.
Nødvendigheten av et paradigmeskifte i psykiatrien blir bare i noen få fagartikler tatt opp og har ikke nådd praksis. Johannssen gjør et knefall for psykiaterens endringsresistens, At Norge er i tvangstoppen i Europa er blitt underslått av psykiatrien og i pressen i de siste 10 årene.
Innhold
Implementering av WHOs anbefalinger kunne muligens ha potensial at 4 ganger så mange pasienter behandles
Basal eksponeringsterapi (BET) helbreder «behandlingsresistente» pasienter uten tvang
Hvem har rett psykiatere eller pasienter? Hør på pasientene for å oppnå bedre helse
20 års tvangsreduksjon mislyktes 1
Demonisering og stigmatisering av psykiatriske pasienter på basis av falske nyheter og fordommer
Forskerne støtter FNs og WHOs anbefalinger
Ledende psykiatere opponerte mot noen medisinfri enheter
Sivilombudsmannen slår fast at tvangsmedisinering er ulovlig 2
Pasienters menneskerettigheter med fokus på beskyttelse mot tortur
Pasienter er imot overmedisinering og støtter et paradigmeskifte 3
Pasientene ønsker medikamentfri behandling 3
Behandlere i medisinfrie enheter støtter opp om medisinfri behandling
Forbud av tvangsmedisinering er realistisk 4
Hvor lenge vil pasientene finne seg i tvangsbehandling?
FNs rapporteur for rett til helse og WHO og Europarådet tar til orde for radikale forandringer og et paradigmeskifte. Recovery og tvangfrie alternativer til helseskadelig overmedisinering er sentralt. Open dialogue, Basal Eksponeringsterapi (BET), Heidenheim klinikk og Safewards med rom for medisinfri behandling er forbilder som tilfredsstiller det Fellesaksjon for medisinfri behandling ønsker seg.
BET helbreder mange «behandlingsresistente» pasienter uten tvang med hjelp av nedtrapping av medisiner med redusert bemanning. BET reduserer personalbehovet mens Open dialogue har potensial å halvere behandlingsbehovet med fornuftig medisinering.
I studien av Tomi Bergström et al. 2018 mer enn halveres medisinering med Open dialogue (OD). Uføretrygding, reinnleggelse og pasienter under behandling halveres med OD.
Dermed kunne samme behandling oppnås med en fjerdedel av bemanning eller behandles 4 ganger så mange pasienter. Psykiatrien ville ikke lengre være nødt til å nekte behandling etter flere måneders ventetid, men stille opp innen 24 timer som Open dialogue gjør.
«Nedtrapping og seponering av psykofarmaka kan ha gjort pasientene mer tilgjengelige for psykoterapeutiske intervensjoner, slik at de fikk større utbytte av behandlingen.» «Det er ganske trist og tenke på all den kunnskapen som faktisk finnes og ikke kommer ordentlig til anvendelse. Psykisk helsevern koster samfunnet ekstremt mye, og vi kunne fått til dobbelt så mye med halvparten av de pengene som brukes i dag. Dette er en påstand som mange vil fnyse av. Vi har gjennom årene med implementering av BET halvert behandlingstiden, med effekten av komplementær ytre regulering (KYR) vi trenger 30-40 % færre personale og vi har også data på at implementering av KYR reduserer det generelle sykefraværet.» Didrik Heggdal har skapt en revolusjon innen psykisk helsevern i Norge, og er grunnleggeren av BET-behandlingen (Basal Eksponeringsterapi).
Number Needed to Treat (NNT) er antall pasienter som må behandles for å hjelpe en pasient. For god symptomreduksjon er det NNT 11 med nevroleptika (Leucht et al. 2017) og NNT 1,8 med BET for Global Assessment of Functioning. Selv om begge resultatene er usikker er forskjellen dramatisk og BET forbedring av fungering mer relevant for praksis.
Komplementær ytre regulering (KYR) prosjektet som er en del av Basal ekspoperingsterapi viste 99 % nedgang av tvangstiltak. Dermed unngås traumatisering gjennom tvang.
I «Som dag og natt? Om forskjellen i forståelse mellom misfornøyde brukere og ansatte.» (AFI-notat 9/2011) kommer det fram at «Pasientene og personalet har ulikt syn på om medisiner er nødvendig. En av de mest fremtreende forskjellene mellom pasienter og personalet er synet på bruk av tvang.»
Her skal meningene av pasienter og behandlere om årsaken til psykoser, medisinering og behandling gjennomgås på bakgrunn av forskning. Behandlere tar feil, derfor vil bortfall av tvangsbehandling gavne helsen. Å høre på pasientene har potensial å firedoble kapasiteten.
|
|
Pasienter |
Psykiatere |
|
Årsak til psykose |
hovedsaklig sosialt betinget |
hovedsaklig biologisk |
|
Medisinering |
Opp til 93% slutter |
|
|
diagnose |
97% tror ikke å være syk (Murray, Dean 2008) |
DSM, ingen sykdomsinnsikt og nektelse bekrefter diagnosen |
Hva sier forskningen?
Årsak: Det finnes ingen evidens for at psykose er genetisk betinget (Hamilton 2008). Det finnes en sammenheng av psykoser og fattigdom (Eaton 2008, Harrison 2001). Barndoms traume henger sammen med psykose (Read et al. 2008). Å være utsatt for 5 typer traumer fører til 194 ganger større forekomst av psykose (Shevlin et al. 2007). Disse føringene er så sterk at Store medisinske leksikon på snl.no gikk 2021 over i retning av en «stress-sårbarhetsmodell» som kan involvere genetikk, virusinfeksjoner i svangerskapet, fødselskomplikasjoner, næringsmangel og så videre
Medisinering: God symptomreduksjon for akutt farmasøytisk effekt er for 9%, (Leucht et al. 2017) av pasientene men effekten er usikker (Bola 2011, FHI). Det finnes ingen evidens for langtidsmedisinering utover 3 år (Sohler et al. 2015). Liten usikker effekt og at 94% (kilder) opplever bivirkninger fører til at «opp til 93%» slutter med nevroleptika. «The United Nations Special Rapporteur on the right to health Mr. Pūras has called for «World needs “revolution” in mental health care». “There is now unequivocal evidence of the failures of a system that relies too heavily on the biomedical model of mental health services, including the front-line and excessive use of psychotropic medicines, and yet these models persist”
Diagnose: Problemer med reliabilitet (Rosenhan 1974, Copeland et al. 1971, Harron et al, 1992). Dr. Allen Frances som var selv med i DMS IV anbefaler å være skeptisk. Et flertall av bidragsytere til DSM har finansielle bindinger til den farmasøytiske industri.
Feil utgangspunkt med biologisk årsak kan gjøre at pasienter får ikke kognitiv terapi foreslått i retningslinjene og behandlere spør ikke om mulige barndomstraumer.
Professor Ragnfrid Kogstad ordlegger seg i Grensen mellom helsevern og rettsvern må gås opp på nytt slik: «Vi må ta innover oss at diagnoser er konstruksjoner, ikke en avspeiling av virkelige fenomener...Medikamentell behandling må byttes ut med psykososial behandling.»
Utgangspunktet for helsehjelp er selvbestemmelse, dvs. pasienten bestemmer. Men i psykisk helsefelt kan tvangsbehandling brukes, dvs. psykiaternes feiloppfatninger trumfer forskning og fornuft.
Stortingsmelding St.meld. nr. 21 (1999-2000) Menneskeverd i sentrum er en handlingsplan om menneskerettigheter som tar utgangspunkt i «Den europeiske menneskerettighetskonvensjon artikkel 3 slår fast at ingen må bli utsatt for tortur eller for umenneskelig eller nedverdigende behandling eller straff. Forbudet i artikkel 3 har stor betydning i en menneskerettslig vurdering av forholdene for pasienter under tvungent psykisk helsevern.» «Regjeringen er bekymret over den forholdsvis omfattende bruken av tvang i norsk psykiatri. Reduksjon i bruken av tvang i psykiatrien er derfor et viktig mål for Regjeringen ... Regjeringen vil etablere dialog med det faglige miljøet, tjenestene, fylkeskommunene og brukerne, for å skape felles forståelse for innholdet av tvangsreglene i psykiatrien med sikte på å redusere bruken av tvang.»
Men antall tvangsinnleggelser økte fra 5719 til 8682 i perioden 2001 til 2020, dvs. 50%. Norge har den høyeste bruk av tvang i Europa. I 2015 hadde Norge 150,9 tvangsinnleggelser per 100 000 mens Italia hadde 14,5 og Portugal 18,2.
Alle tvangsmidler som tvangsmedisinering, mekaniske, isolasjon og skjerming gikk opp.
96% pasienter under tvungen vern (Bjerkan og Bjørngaard 2011) blir medisinert.
Reduksjon av tvang er mulig, hvis viljen var tilstede. Allikevel har dialogen med tjenesteyterne mislyktes. Psykiatriens f. eks. Norsk psykiatrisk forenings høringsinnspill på forslag av tvangsbegrensningsloven dokumenterer motstand mot lovpålagt tvangsreduksjon. Menneskerettigheter er fraværende.
At Norge er i tvangstoppen i Europa er blitt underslått i pressen i de siste 10 årene. Menneskerettsbruddene i psykiatrien kommer lite fram i pressen.
Hurdalsplattformen åpner for reservering av lovendring angående samtykke dvs. «Helseministeren vil evaluere omstridt lovendring i psykiatrien» på basis av feilinformasjon:
det er en falsk nyhet at psykiatriske pasienter er farlig, både Olsen utvalget NOU 2010:3, Binder 2015 og Davidsen 2013 dokumenterer at det ikke er sant
det er feil at pasienter som er til fare for seg selv kan slippe tvang pga. samtykke: Ingen som er vurdert som farlig har sluppet tvang pga. samtykke ifølge loven
det er feil at psykiatriske pasienter er farlig, bare ca. en fjerdedel av tvangsinnleggelser er vurdert til fare for seg selv eller andre
det er en falsk nyhet at tvangen gikk ned, tvert imot tvangen gikk opp etter innføring av samtykke
På tross av at tvangen gikk opp publiserte Bergensavisen 7.11.20 den falske nyheten: "BA mener: Vi må snu når mindre tvang gir mer vold". Toppe fulgte opp med Representantforslag 48 S som ble nedstemt etter innspill fra Tvangsforsk, WSO, AURORA, Rådet for psykisk helse, Psykologforeningen. Pressen burde lære å skrive om tvang. Det er ca. 30 mord per år, ca. 6 gjerningsmen blir kjent utilregnelig. 34 personer per år ble dømt til psykisk helsevern av 5611 straffereaksjoner for vold og mishandling. Tvang fører neppe til færre drap. «Vi kan ikke stenge inne alle pasienter som har en psykosediagnose for å forhindre de fem til ti drapene psykosepasienter begår årlig». Skal alle 25.000-30.000 med en psykosediagnose svi for det? Tvang er en kortsiktig og skadelig løsning. En nullvisjon om drap begått av mennesker med psykiske lidelser er urealistisk. Det trengs mindre tvang i psykisk helsevern. Ikke mer. Nei, det er ikke blitt vanskeligere å internere personer som er til fare for seg selv eller andre.
Men i Hurdalserklæringen trumfet pressens falske nyheter over saklig argumenter. Etter Kongsbergdrapene tok desinformasjonskampanjen helt av.
Å framstille psykiatriske pasienter som farlig har blitt gjort i mange år. Aftenposten ble 2012 klaget inn for PFU-sak 075/12. Men Bergensavisen har avvist imøtegåelse og avisens feilinformasjoner i 2020 (Hvite ørn og sak: 11130). Nektelsen ble ikke behandlet av PFU.
Når president av den amerikanske psykiatriforeningen Binder 2015 opplyser offentligheten at psykiatriske pasienter ikke er farlig er det underlig at norske psykiatere ikke beskytter sine pasienter mot stigmatisering.
Det tas utgangspunkt i bidraget til en forsker om situasjonen i Danmark: «Mens vi venter på et paradigmeskifte dehumaniserer sociale indsatser psykiatriske patienter og pårørende»:
«Mens FN og WHO gennem flere år har opfordret til, at regeringer i vestlige lande som Danmark igangsætter faktiske indsatser for at modvirke dehumanisering, overdreven tvangsbrug og krænkelser af menneskerettighederne i psykiatrien, har danske sundhedsmyndigheder givet et politiseret og halvhjertet bud herpå. Problemet består i, at systemet modsætter sig forandringerne, og i at de politiske bud på problemerne samtidig øger dehumaniseringen og brugen af tvang. Som følge heraf kan man spørge, hvad der skal til for at udvikle en human og værdig hjælp til diagnosticerecde personer og deres pårørende i dansk psykiatri.»
Det følger en framragende og dypgående gjennomgang av den akademiske diskusjon som er veldig solid underbygget. Motstanden mot forbedringer beskrives og dialogens vilkår drøftes. Men hvordan fortsatte menneskerettskrenkelser og overdreven tvangsbruk av pasientene kan stoppes synes å forbli åpent.
I Norge synes å skje omtrent det samme. Jeg ønsker å analysere utviklingen i Norge i de siste 20 år med vekt på å vise hvem som fremmet utviklingen og hvem som hindret et paradigmeskifte i lys av resultatet. Sentral er WHOs krav om respekt av menneskerettighetene, tvangsreduksjon og tiltak for å oppnå det målet. Dialogens innflytelse vurderes på bakgrunn av resultatene, Hva kan løsningen være?
Konklusjon: I psykiatrien er det bare pasientene, kritiske psykiaterne og noen behandlere som støtter et paradigmeskifte. Derfor må psykiatrien ha hjelp utenfra. Fellesaksjonen for medisinfri behandling og Helse- og omsorgsdepartementet har fremmet medisinfri behandling. Sivilombudsmannen kjente tvangsmedisinering ulovlig. Dog har Helsedirektoratet sabotert Sivilombudsmannen og tatt hensyn til psykiatrien endringsresistens. Løsning ligger i forbud av tvangsmedisinering, dvs. fjerning av hjemmel for tvang i lovene.
Når strategier om tvangsreduskjon som mislyktes totalt og 20 års dialog endte i fiasko taler det for at psykiatrien klarer ikke et paradigmeskifte selv, men trenger hjelp utenfra.
Fellesaksjonen for medisinfri behandling fikk gehør hos Helse- og sosialdepartementet som foreslo en «Nasjonal strategi for redusert og riktig bruk av tvang i psykiske helsetjenester» i brev 19.2.2010 «Systematisk innføring av alternative metoder til tvang, herunder medisinfrie behandlingstilbud».
Men det ble ignorert og derfor ble 2015 innføring av medisinfrie enheter pålagt. Selv om det omfattet bare 60 medisinfrie av ca. 4000 senger 2015 ble innføringen motarbeidet med kritikk at det er et «kunnskapsløst tiltak». Det kan ikke forstås anderledes enn at alle skal medisineres. Videre kom det overdreven polemikk at medisinfrie sengeposter er et «gigantisk feilgrep» (Tor Larsen). Larsen påstår at medisinfri behandling er imot retningslinjene. Men faktum er at kognitiv atferdsterapi er anbefalt med samme evidens som antipsykotika i retningslinjene for psykosebehandling kapitel 8.5.1. Et lavmål i denne kampanjen var polemikken mot Basal eksponeringsterapi (BET) med bare 6 sengeplasser som har fjernet nesten all tvang, helbreder «behandlingsresistente pasieter» og er anbefalt av WHO som forbilde. Dessverre er det problemer å få henvisning for de få plasser.
Sivilombudsmannens forebyggingsenhet mot tortur fikk gjennom sine besøk i psykiatrien innsikt i forholdene og kom med uttalelser.
Sivilombudsmannen hold konferansen «Rettssikkerhetsgarantier i psykisk helsevern» og ble oppfordret til «Undersøkelser av eget tiltak av Fylkeslegenes praksis når det gjelder tvangsmedisinering på basis av Sivilombudsmannens menneskerettsrettslige forpliktelser».
Sivilombudsmannen (SOM) uttalelse 21.1.2019 (2017/3156) "Fylkesmannens vedtak om tvangsmedisinering – krav om «stor sannsynlighet» finner tvangsmedisinering ulovlig:
Saken gjelder to vedtak fattet av Fylkesmannen i Oslo og Akershus om tvangsmedisinering. Det mest sentrale i saken er Fylkesmannens forståelse og anvendelse av psykisk helsevernlovens krav om at tvangsmedisinering bare kan igangsettes og gjennomføres når det med «stor sannsynlighet kan føre til helbredelse eller vesentlig bedring i pasientens tilstand, eller at pasienten unngår vesentlig forverring av sykdommen».
Kravet til stor sannsynlighet innebærer – i motsetning til det som er lagt til grunn av Fylkesmannen – at det kreves mer enn alminnelig sannsynlighetsovervekt for tilstrekkelig positiv effekt. Kravet knytter seg til den enkelte pasient og ikke til en gruppe pasienter.
Ettersom Fylkesmannen har lagt til grunn en uriktig forståelse av kravet til stor sannsynlighet og dermed en uriktig rettsanvendelse, er vedtakene om tvangsmedisinering ulovlige.
Både Paulsrudutvalget 2011, NOU2019:14 og Helse- og omsorgsdepartementet (HOD 8.7.21) slo fast at nåværende praksis med tvangsmedisineringsvedtak er ulovlig da kravet «stor sannsynlighet» for «helbredelse eller vesentlig bedring».ikke oppnås.
Sivilombudet skriver 5.11.21: «Dersom departementet mener at dagens praksis ved førstegangsmedisinering i realiteten er ulovlig, bør departementet snarest iverksette de tiltak som er nødvendige for å sikre at den ulovlige praksisen opphører og blir brakt i overensstemmelse med nasjonal rett og menneskerettslige krav.» Både NIM og LDO etterlyser en vurdering av kunnskapsgrunnlaget for tvangsmedisinering i lys av menneskerettslige forpliktelser.
Stortingets visjonære handlingsplan fra 1999 å fremme menneskerettighetene for i psykisk helsevern havarerte pga. psykiatrien saboterte dialogen, men får sterk støtte fra internasjonal rett. WHO nevner FN-konvensjonen om rettighetene til menneske med nedsett funksjonsevne (CRPD) fra 2006 som sikrer folk med psykososial funksjonsnedsettesle helsehjelp uten diskriminerende tvang.
Special Rapporteur on Torture 4. mars 2013 ordlegger seg slik: "States should impose an absolute ban on all forced and non-consensual medical interventions against persons with disabilities, including the non-consensual administration of psychosurgery, electroshock and mind-altering drugs, for both long- and short- term application."
LDO uttalte med klart språk «
