Rutinemessig ransaking avvises: Blir psykiatriske sykehus enda mer lik fengsler?

Høringssvar "Høyring - forslag til endringar i psykisk helsevernloven – kontroll for å hindre innføring av legemiddel, rusmiddel, skadelege stoff, farlege gjenstandar og rømmingshjelpemiddel"

1. mars 2012 og 11.10.2012 ble to forslag til endringer i psykisk helsevernloven som gjelder de regionale sikkerhetsavdelingene fremmet på under ett år. WSOs høringssvar på lovforslag om nattelåsing av pasienters rom på sikkerhetsavdelinger har 3.1.2013 godt dokumentert diskrimineringen av mennesker med nedsatt psykososial funksjonsevne. Her er det en ytterligere innstramninger som vil tillate rutinemessig ransaking inkludert kroppsvisitasjon. Mange av de samme argumentene gjelder og skal derfor gjentas. I tillegg kommer at 5 FN komiteer, Europarådet sin kommissær, Mental Disability Advocacy Center (MDAC), diskrimineringsombudet, helsedirektoratet, FFOs skyggerapport og Erfaringkompetanse (Tiltak 2: toppmøte 2015) støtter redusering og fjerning av tvang og krever handling. Norge er på toppen i Europa når det gjelder tvang,

Hva er grunnlaget for disse forslagene/endringene, som kommer uten grundig vurdering av behov og konsekvenser. Regjeringen har over mange år uttrykt en klar målsetning om å redusere bruken av tvang i psykisk helsevern, et mål som har bred støtte i Stortinget. Til tross for dette har alle de foreslåtte og gjennomførte endringene i psykisk helsevernloven bestått i utvidelse av tvangshjemlene og kontrollen. Dette er uakseptabelt sett i sammenheng med at det ikke har forekommet noen reduksjon av tvang.

Sivilombudsmannens forebyggingsenhet mot tortur og umenneskelig behandling ved frihetsberøvelse har nå besøkt 3 døgnenheter i psykiatrien¹. En av mange kritikkpunktene var at det ble gjennomført rutinemessig ransaking i strid med regelverket. Framfor å tilpasse praksis til regelverket, blir her regelverket forandret. Helsedirektoratet opplyser om utstrakt bruk av ransaking.

Her blir de altså foreslått at et utstrakt regelbrudd blir legalisert.

Begrunnelsen av forslaget skal vurderes fra et pasientperspektiv i lys av diskriminering, menneskerettigheter og psykiatriens forhold til vitenskapelig dokumentasjon av helseskadelig langtidsmedisinering.

Statens begrunnelse av forslaget

«Det har over tid vore ein auke i meldingar frå spesialisthelsetenesta om at tilsette i det psykiske helsevernet føler seg utrygge på arbeidsplassen. Det blir rapportert funn av våpen, farlege gjenstandar og rusmiddel, særleg i dei akuttpsykiatriske avdelingane. Det blir rapportert om branntilløp, sjølvdrap, voldelege og trugande episodar. Omsynet til medpasientane taler også for å rette merksemd mot tryggleiken i det psykiske helsevernet. Det same gjer omsynet til at pasientane skal få utbytte av behandlinga. Kontroll av pasientar og eigedelar blir ofte omtalt som ransaking. Psykisk helsevernloven bruker ikkje omgrepet ransaking. Vi har i dette høyringsnotatet valt å bruke omgrepa undersøking eller kontroll av person (kroppsvisitasjon) og eigedelar.»

«Eit sentralt forslag (til nye reglar om bruk av tvang i rusinstitusjonarer 30.1.2015) er å gi institusjonane heimel for å innføre rutine for kroppsvisitasjon og undersøking av eigedelar for å hindre innføring av legemiddel, rusmiddel, skadelege stoff og farlege gjenstandar. Institusjonen kan velje å ta i bruk ordninga når dette er nødvendig for å oppnå formålet med opphaldet.»

Vurdering

Er psykiatriske pasienter farligere enn andre og trenger spesiell kontroll? Det gjøres ingen bred gjennomgang eller vurderinger i forhold til hva som faktisk fører til bedre sikkerhet, og hvorvidt en ensidig fokus på strenge kontroll-tiltak faktisk kan ha den motsatte av ønsket effekt. Det er behov for en videre vurdering av sikkerhet, der de frihetsberøvedes totale livsbetingelser tas med i vurderingen. Et menneske som blir behandlet med verdighet og med respekt for hans/ hennes menneskerettigheter vil ha mindre grunn for vold og aggresjon. Heller ikke for mennesker diagnostisert med psykiske lidelser eksisterer vold og aggresjon i et vakuum, men er svært ofte relatert til hvordan man blir behandlet. En internasjonal forskningsrapport fra 2012² , som vurderte 71 studier inkludert 6 fra Norge, viser at hoved andelen av voldelige og aggressive hendelser ved psykiatriske avdelinger er utløst av «personal/ pasient interaksjoner». Den norske forskningsrapporten «Brukerorienterte alternativer til tvang –BAT»³ viser tilsvarende erfaringer. Vår erfaring med RSA viser en forsvinnende liten grad av denne tenkning, og det kan se ut som departementet i disse spørsmålene heller ikke vurderer andre innfallsvinkler enn kontroll.

Diskriminering og menneskerettigheter

Forslaget til lovendringer innebærer en vesentlig utvidelse av adgangen til å gripe inn i de av enkeltindividets rettigheter og friheter som er nedfelt i så vel Grunnloven § 102 og Menneskerettsloven, herunder EMK artikkel 8. Helse- og omsorgsdepartementet viser til at det er foretatt en avveining og proporsjonalitetsvurdering av inngrepet opp mot disse bestemmelsene, men argumentene og vurderingene mangler i høringsnotatet.

Deler av de foreslåtte endringene i psykisk helsevernloven tydeliggjør en fra før stor svikt og grov diskriminering i lovgivningen. Man kan i dag tvangsinnlegge mennesker med nedsatt psykososial funksjonsevne grunnet i potensiell fare for andre, vurdert av helsepersonell, og ikke nødvendigvis begrunnet i faktiske handlinger eller konkrete trusler. Man kan frihetsberøves, på ubestemt tid, grunnet i hva man frykter at en person muligens tenker eller kanskje kan gjøre. Man får ikke sin sak prøvd i rettsvesenet, og rettsikkerhetsgarantiene er dramatisk lavere enn for mennesker som ikke har en nedsatt funksjonsevne/ diagnostisert psykisk lidelse. Det er avgjørende at det skilles mellom mennesker som har begått kriminelle handlinger og mennesker som ikke har begått kriminelle handlinger. Norge har undertegnet FN-konvensjonen om rettighetene til mennesker med nedsatt funksjonsevne (CRPD) i 2013. CRPD forbyr diskriminering på grunnlag av nedsatt funksjonsevne, og frihetsberøvelse grunnet i nedsatt funksjonsevne.

Departementet uttaler i høringsnotatet:

Departementet viser til at det er stor usemje om forståinga av innhaldet i forpliktingane etter CRPD. Departementet viser mellom anna til dei omfattande drøftingane av spørsmålet i NOU 2011:9 Økt selvbestemmelse og rettssikkerhet (Paulsrudutvalget). Departementet legg til grunn at CRPD ikkje er til hinder for at dei utvida kontrollmogelegheitene berre omfattar institusjonar i det psykiske helsevernet.

Ingen av Pausluds anbefalinger fra «NOU 2011: 9 Økt selvbestemmelse og rettssikkerhet» med «reformer som innebærer radikale endringer innenfor tvangspsykiatrien sammenlignet med gjeldende rett» ble realisert men havnet i en skuff til fordel for en strategi å redusere tvang. Et samlet komite anbefalte som neste skritt å fjerne særlovgivningen for psykisk helsevern og aksepterte CRPD som visjon. Utvalget la vekt på at Norge hadde ikke ratifisert CRPD og at uttalelser fra FN komiteer manglet. Derfor er departementets forutsetning at CRPD ikke er til hinder for utvidete kontroll feil.

Det skjedd nemlig mye siden Paulsrudutvalget 2011:

• 5 FN komiteer har kritisert Norges utstrakte bruk av tvang i psykiatrien

• Norge har 2013 som 130. stat ratifisert CRPD og Likestillings- og diskrimineringsombudet hatt tilsynsansvaret for CRPD konvensjonen.

• Europarådet sin kommissær for menneskerettigheter refset Norge for for mye tvang i psykiatrien og krevde en drastisk redusering⁴

• Likestillings- og diskrimineringsombudet (LDO) uttalte «Norge bryter menneskerettigheter» (2013), «Stopp diskriminering Høie» (2014) og «Rydd opp nå Høie» (2015).

• 19.10.2015 la LDO fram «Bryter funksjonshemmedes menneskerettigheter. Personer med nedsatt funksjonsevne får ikke sine grunnleggende menneskerettigheter oppfylt.⁵

• Helsedirektoratet anbefaler på bakgrunn av menneskerettslige utfordringer en «revisjonen som bør omfatte både regler knyttet til etablering og gjennomføring av tvungent vern, og spesielt se nærmere på adgangen til tvungen medikamentell vedlikeholdsbehandling.»

• FFOs skyggerapport av sivilt samfunn krever bl. a. Revisjon av lovverket og forbud av tvangsmedisinering

• Erfaringkompetanse anbefaler i tiltak 2: toppmøte 2015 «en utredning vedrørende forholdet mellom menneskerettigheter og norsk lovgivning med fokus på mer individuell tilpasning og maktforskyvning til pasienten i tråd med internasjonale avtaler»

LDO fører tilsyn med FN konvensjonen om rettigheter til mennesker med nedsatt funksjonsevne (CRPD). LDOs rapport krever et paradigmeskifte:

«Myndighetene våre ser fremdeles ut til å tro at det er folks funksjonsevne som er problemet. Det er det ikke. Feilen sitter i samfunnet, og de barrierene som diskriminerer og stenger folk ute, sier Ørstavik. Hun etterlyser en politikk som tar dette på alvor.

Skal myndighetene leve opp til (CPRD-)konvensjonen og kravene fra FN, må de endre politikken sin fra å se etter feil med folk – til feil med samfunnet»

Framfor å rette feilen i samfunnet, dvs. lovendringer for å fremme likestilling blir diskrimineringen forsterket og rutinemessig ransaking av alle psykiatriske pasienter foreslått.

Helsedirektoratet ble oppfordret «å slutte å legitimere umenneskelig, grusom og nedverdigende behandling, som skader pasientene»⁶. Det kan derfor spørres om den vel menende formynderstat er umenneskelig, grusom og legitimerer nedverdigende behandling⁷ og ga grunn for bekymringsmeldingen: «Legitimerer den velmenende formynderstat umenneskelig behandling og tortur?»⁸.

Helsedepartemetet har ført en 9 årig kamp mot menneskerettighetene til personer med nedsatt psykososial funksjonsevne. Framfor å gi folk med nedsatt psykososial funksjonsevne endelig menneskerettigheter og slutte med svært skadelig langtidsmedisinering blir menneskerettsbrudd oppretthold uten gode saklige grunner.

Departementet informerer også om:

Etter EMK artikkel 8 har ein kvar rett til respekt for sitt privatliv og familieliv, heimen sin og korrespondansen sin. Tiltak som grip inn i borgarane sin integritet kan berre skje når dette er:

1. i samsvar med lova (dvs. må ha heimel i lov)

2. nødvendig i eit demokratisk samfunn,

Det er ingen avveining og proporsjonalitetsvurdering av inngrepet opp mot EMK artikkel 8 og argumentene og vurderingene mangler i høringsnotatet. Norge er på toppen i Europa når det gjelder tvang i psykiatrien, det vil si at alle andre europeiske stater viser at den ekses sive bruk av tvang er ikke nødvendig i et demokratisk samfunn. Store lokale variasjoner dokumenter at skjønnsmessige hjemler åpner for vilkårlighet.

Menneskerettighetskomiteen som overvåker økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter (ØSK) uttaler 2013 bl. a. "at bruk av tvangsmidler og tvungen bruk av inngripende og irreversible former for behandling, som nevroleptika og elektrosjokkbehandling (ECT), forbys ved lov."

FN komite mot tortur og annen umenneskelig, grusom og nedverdigende behandling stiller 2015 følgende spørsmål om tvangsmedisinering er forbudt med lov⁹:

(a) “Whether the use of restraints and the enforced administration of intrusive and irreversible treatments such as neuroleptic drugs and electroconvulsive therapy has been abolished in law...”

I General Comment 1 premiss 42 har CRPD-komiteen 2014 uttalt:

“As has been stated by the Committee in several concluding observations, forced treatment by psychiatric and other health and medical professionals is a violation of the right to equal recognition before the law and an infringement of the rights to personal integrity (art. 17); freedom from torture (art. 15); and freedom from violence, exploitation and abuse (art. 16).”

Her blir den velmenende formynderstat umenneskelig, grusom og legitimerer nedverdigende behandling, som skader pasientene (se neste avsnitt).

Departementets konklusjon om at lovforslaget er i tråd med menneskerettighetene er feil og bygger på feilaktige forutsetninger.

Psykiatriens forhold til vitenskapelig dokumentasjon av helseskadelig langtidsmedisinering med antipsykotika

Helsedepartementet skriver 20.4.15 at tvang er «med å sikre at samfunnet yter nødvendig omsorg i situasjoner hvor den enkelte ikke er i stand til å ta vare på seg selv». Hvordan utfører psykiatrien denne oppdrag til omsorg?

Rosenhahn eksperimentet viser at diagnostisering i psykiatrien er ikke reliabel og valid.

Psykiatrien liker å framstille seg som del av legevitenskapen, men har manglet forskningsbaserte anbefalinger inntil nylig når det gjelder langtidsbehandling¹⁰ med antipsykotika. Hva sier de nyeste evidens- og forskningsbaserte rådene innen psykiatrien?

Da Stortinget diskuterte tvang siste gang 2010 (Inst. 175 Stortinget (2009-2010) ) kom det om nytten av tvangsbehandling et vedlegg til innstillingen med følgende innspill fra helsedirektoratet at «det ikke finnes vitenskapelige holdepunkter for at tvang kan begrunnes med at behandlingsresultatet blir bedre». Mangel av medisinfrie alternativer medfører som regel tvangsmedisinering, hvis pasienten nekter medisinering

Council of Evidence-based Psychiatry¹¹ ble opprettet 2014 og publiserer forskningsbaserte resultater om psykiatri angående antipsykotisk medisinering og konsekvensene for å tette hullet helsedirektoratet gjorde oppmerksom på 2010, med bl. a. deltagere Peter C. Gøtzsche og Robert Whitaker.

Martin Harrows langtidsstudie viser at pasienter med diagnose schizofreni underlagt medikamentfrie behandling klarer seg bedre i det lange løp dvs. 50% ble vesentlig bedre (høyere «recovery rate») etter 15 år sammenlignet med 5% som er langtidsmedisinert (se intervju med Robert Whitaker i Tidsskrift for Norsk Psykologforening, Vol 52, nummer 2, 2015, side 126-131)¹². «(T)ilbakevending av symptomer etter seponering er en effekt av seponeringen, ikke en effekt av lidelsen.» Wunderinks randominiserte studie bekreftet resultatene¹³. Her ble en gruppe medikamentfri etter 6 måneder som førte etter 7 år til en «recovery rate» av 40,4% sammenliknet med 17,6% for pasienter som ble medisinert hele tiden. Finland Open Dialogue (Jaakko Seikkula) er svært tilbakeholdende når det gjelder medisinbruk og har svært gode resultater, dvs. ca 80% bedring.¹⁴

PETER C. GØTZSCHE, professor, dr.med., Rigshospitalet: KRONIKEN 5. AUG. 2015 oppsummerer i Politikken: Tvang i psykiatrien bør forbydes¹⁵ : « (S)amlet set er psykofarmaka den tredjehyppigste dødsårsag i vestlige lande, efter hjerte-kar-sygdomme og kræft».

I 'Dødelig psykiatri og organiseret benægtelse'¹⁶ skriver P. Gøtzsche: "Jeg mener, vi kan reducere vort nuværende forbrug af psykofarmaka med 98 % og samtidig forbedre folks mentale sundhed og overlevelse."

Forslaget begrunnes med tilsette føler seg utrygge på arbeidsplassen. Er det forunderlig hvis ansatte i psykiatrien føler seg uvel? Systemet tar menneskerettigheten fra pasientene og behandlingen gjøres selv om alvorlige skader er vitenskapelig dokumentert for langtidsmedisinerig. Psykiatri er så makt- og autoritetsbasert at den er ikke i stand å ta vare på pasientenes helse og verdighet, men fortsetter som før i strid med vitenskapelig dokumentert kunnskap, selv om det finnes alternativer.

Pasientperspektiv på rutinemessig ransaking

Departementet vedgår at inngrepet rutinemessig ransaking er svært inngripende og idetiteteskrenkende, men påstår at det er nødvendig for å skape trygghet for behandlere og pasienter. Man kan ikke ha rutinemessig kroppsvisitasjon av alle ved ankomst i en institusjon. Dette er å gå langt over streken. Spesielt problematisk er at avkledningens betingelse (punkt 6.4) «helt nødvendig» kan tolkes som nødvendig for institusjonen. Dette må innskrenkes til individuell vurdering.

Det er diskriminerende at tiltaket gjelder bare psykiatrien ikke somatikken, dvs. krenker CRPD. En stor andel av rusavhengige i behandling har vært utsatt for overgrep og annen krenking av integritet, som gjør at en praksis om kroppsvisitasjon vil være direkte kontraktivt med formålet med behandlingen. Så blir her praksis fra sikkerhetsavdelinger og rusbehandling overført til alle pasienter uten at saklig begrunnet mistanke foreligger. Dog vil en pasient som ikke tilhører disse gruppene oppfattet ransaking som mistro. Enkelte pasienter har berettet at ransaking det har utløst et trauma. Uansett skades oppbygging av tillit. En pasient som søker hjelp føler seg ydmyket. Rømningshjelpemiddel ville ikke forekomme uten på tvang og innesperring.

Det dør ca. 14000 pasienter i sykehus per år. Det estimeres at 4700 dødsfall skyldes pasientskader. Halvparten av disse dødsfallene kunne unngås. Men hvor er innsatsen? Objektiv sett er behandlingen mye farligere enn pasientene.

Konklusjon

Mens innstramningene 2013 gjaldt sikkerhetsavdelingene blir det nå gjort innstramninger for alle (døgn-)institusjoner i psykiatrien. Med rutinemessig ransaking ved institusjoner for døgnopphold (kroppsvisitasjon) og «dag- eller poliklinisk behandling, skal kunne kontrollerast når det ligg føre ein grunngjeven mistanke» er en utvidelse av allerede inngripende tvangshjemler mot en gruppe der majoriteten er svært utsatte pasienter uten tilstrekkelig rettsikkerhet, står vi i fare for å ikke bare hviske ut linjen mellom straff og behandling, men at behandling blir like fryktinngytende som soning av straff. Det faktum at pasienter i dag er innesperret på regionale sikkerhetsavdelinger på ubestemt tid, uten å ha blitt dømt for kriminelle handlinger, resulterer i at disse pasientene ikke har lik tilgang til loven eller rett til en lik rettergang som andre. Vanlige døgninstitusjoner ifølge forslaget få nå rutinemessig ransaking. Dette er en uholdbar situasjon, med store menneskelige omkostninger og ødelagte liv som resultat.

Det er fristende å sammenlikne med fengsler. Kriminelle blir bare domfelt til frihetsberøvelse hvis det foreligger sannsynlighet uten rimelig tvil. Hos mennesker med nedsatt psykososial funksjonsevne er det legen som fatter et skjønnspreget vedtak som kan være vilkårlig, som regionale forskjeller viser. Kontrollkommisjonen og rettssystemets behandling av klager skjemmes av naiv tro på psykiatriens påstander og tilsidesettelse av menneskerettigheter av folk med psykososiale funksjonsnedsettelse som er utsatt for helseskadelige tvangsmedisinering.

Å bli hilst velkommen med rutinemessig ransaking inkludert kroppsvisitasjon er et signal for makt, mistro og tvang. Dette er ikke pasientenes helsetjeneste men legitimasjon av psykiatriens makt uten hensyn til pasientenes helse og menneskerettigheter.

Lovforslaget avvises helt.

Walter Keim

Netizen: http://sites.google.com/site/walterkeim/no

PS: Rettspolitisk forening henviser til Norges menneskerettslige forpliktelsene

Takk til Npf sitt menneskerettsengasjement angående rutinemessig ransaking i psykiatrien

[Pasientrettigheter er menneskerettigheter] [Alle leserbrev]

Referanser: