The United Nations Special Rapporteur on the right to health Mr. Pūras has called for «World needs “revolution” in mental health care». “There is now unequivocal evidence of the failures of a system that relies too heavily on the biomedical model of mental health services, including the front-line and excessive use of psychotropic medicines, and yet these models persist”

New WHO guidance seeks to put an end to human rights violations in mental health care, Verdens helseorganisasjon WHO 10. juni 2021

Walter Keim, pensjonert høgskolelektor, tlf. 45435004
Almbergskleiva 64
6657 Rindal, 27.05.2023

Til
avdelingsoverlege Melissa A. Weibell, psykologspesialist Wenche ten Velden Hegelstad, sosionom og pårørende Gudrun Larsen
Kopi: Ivar Elvik og Tiril Østefjells, pasientorganisasjoner

Pasientperspektiv: Realitetsorientering om tvang og medisinering

Det vises til Selvbestemmelsens pris:

Flere pasienter som forfaller. Mer tvang. Men også grundigere kliniske vurderinger. I psykisk helsevern er det blandete erfaringer med samtykkebestemmelsen.
– Antall liggedøgn har økt for de som er innlagt på tvang. Loven har ikke virket etter hensikten.

Sammenfatning: Artikkelen mangler pasientperspektivet og kvantifisering av tvangsutvikling etter år 2000 og at det er ingen evidens for langtidsmedisinering, kvantifisering og symoptomlette akutt er usikker og liten. Tvangsinnleggelsene gikk opp 41% fra 20021 til 2016 og 7% fra 2017 til 2020. 66% av pasientene mener at langvarig medisinering er skadelig, 7% uskadelig, Her blir pasienters mening om skadepotensiale underslått. Det er få som får usikker akutt symptomlette med antipsykotika. Nesten alle får bivirkninger og derfor slutter «opp til 93%» om dem får lov. Pasientene har forgjeves sagt ifra om det i 60 år men er ikke blitt tatt hensyn til. Det er 70% som ble påført skam, mindreverdighetsfølelse, krenkelse (Tvangsrapport 2021: Figur 8.1.1 side 47). Pasienter og ansatte har helt forskjellig oppfatning om nytten og skade. Forskning støtter pasientenes oppfatning om fornuftig medisinering, diagnostisering og årsaken til psykose. Økt selvbestemming ville gavne helsen.

Lovpålagt tvangsreduksjon ignorert i to årtier

Økning i tvangsbehandling etter 2017 diskuteres mens perioden før omtales at det har «vært vanskelig å snu tvangstallene».

Stortinget inviterte til en dialog med tjenesteytere. Men psykiatrisk praksis saboterte lovpålagt tvangsreduksjon: Tvangsinnleggelsene gikk opp 41% fra 5719 i 2001 til 8095 i 2016 ti ganger så mye som Italia og Portugal på tross av at det er lett å redusere tvang bare viljen trengs.

Så det er polemikk og krokodilstårer når nå en ytterlige økning fra 8095 til 8682 i 2020 dvs. 7 % skal begrunne å fjerne samtykkekravet for tvangsbehandling for ufarlige. Antall tvangsinnlagte synes å ha økt noe mindre enn 7%. Faktum er at samtykkekravet har sannsynligvis bremset en større økning av tvangen.

I artikkelen blir SAMDATA SPESIALISTHELSETJENESTEN: «Behandling uten samtykke under tvungent psykisk helsevern» sitert for å dokumentere økning av tvangsbehandling. Men der står det: «En lovendring i 2017 tydeliggjorde at pasienter uten samtykkekompetanse bare kan underlegges behandling når det er fattet vedtak om dette. Dette kan være medvirkende årsak til det økte antall pasienter med vedtak.»

Så det betyr bare at tvangsbehandlingen av noen av de ca. 6000 tvangsinnlagte ble annerledes registrert.

Pasienter og personalets holdning til medisiner: Som dag og natt

I «Som dag og natt? Om forskjellen i forståelse mellom misfornøyde brukere og ansatte.» (AFI-notat 9/2011) kommer det fram at «Pasientene og personalet har ulikt syn på om medisiner er nødvendig». Derfor kan medisinering av nesten alle som tvangsinnlegges bare skje med tvang. «En av de mest fremtreende forskjellene mellom pasienter og personalet er synet på bruk av tvang».

I «Bruk av tvang innen psykisk helsevern – erfaringer fra pasienter, pårørende og ansatte» av Nasjonalt senter for erfaringskompetanse innen psykisk helse, august, 2021 anser 44% av forespurte pasienter langvarig medisinering som veldig skadelig, 22% skadelig og 7% som ikke skadelig. 9% anser langvarig tvangsmedisinering som veldig nyttig 44% som ikke nyttig (Lauveng et al. 2021, 1). Blant de ansatte finner 62% langvarig tvangsmedisinering veldig nyttig og 4% unyttig.

10 norske psykiatere finner i Bjornestad, Hegelstad et al. 2017 med henvisning til Sohler et al. 2015 at det finnes ingen evidens for langtidsbruk utover 3 år av antipsykotika. Den samme studien referer Jaaskelainen et al. 2013 at recovery gikk ned fra 17,7% i 1955 til 6% etter 1995, dvs. et fiasko når det gjelder målsetningen med behandling. Hegelstads egen forskning bekrefter pasientenes skepsis.

Forskning støtter pasientenes oppfatning angående årsaken til psykose, fornuftig medisinering og diagnoser.

Liten usikker symptomlindring for få

FHI direktør 2018: «(D)e første antipsykotika ble utviklet for omtrent 60 år siden. Troen på disse legemidlene var da så stor at det ikke ble utført en eneste randomisert studie der en gruppe pasienter ikke brukte antipsykotika.»

I Dalsbø et al., 2019 konkluderte FHI: «Det er usikkert om symptomer på psykose påvirkes av antipsykotika ved tidlig psykose». Da antipsykotikanaive deltagere mangler er «mange pasienter opplever at medisinene hjelper» bare på symptomer og uten forskningsstøtte.

Den usikre trosbaserte farmasøytiske effekten er god akutt symptomreduksjon for 9% av pasienter (Leucht et al. 2017) men effekten er usikker da antipsykotikanaive pasienter mangler. Placebo effekten (narrepiller) er større men blir av psykiatere vanligvis tatt til inntekt for antipsykotika er 14%. Dette tilsvarer NNT 11.

Effekten angis i Number Needed to Treat (NNT), dvs. antall pasienter som må behandles for å hjelpe en. NNT=1 er best, alle pasienter får hjelp. Eksempler er Leucht et al 2017 for symptomlette akutt psykose med antipsykotika for 9% av pasientene, dvs. NNT=11 (2) og Annbjørg Haram et al. 2018: Psychotherapy (dvs. medisinfri behandling) in schizophrenia NNT=1.35 (Global Assessment of Functioning GSF).

Liten usikker effekt og at 94% (kilder) opplever bivirkninger fører til at «opp til 93%» slutter med nevroleptika. Derfor kan medisinering av nesten alle (97,3% ifølge Bergstrøm et al. 2018) bare skje med tvangsmedisinering.

Sivilombudsmannen har 21.1.2019 (2017/3156) uttalt at tvangsmedisinering er ulovlig pga. at nytteverdien tilfredsstilte ikke lovkrav om «stor sannsynlighet» for helbredelse. Fylkesmann skrev til Helsedirektoratet «Sivilombudsmannens lovtolkning medfører en reell fare for at især pasienter med førstegangspsykose ikke får oppfylt sin rett til nødvendig helsehjelp fra spesialisthelsetjenesten». Helsedirektoratet brukte knep for å sabotere Sivilombudet med å feilinformere Statsforvalterne. Etter at Helsedepartementet har også vurdert at «stor sannsynlighet» for helbredelse ikke oppnås har Sivilombudet 5.11.21 igjen oppfordret å slutte med tvangsmedisinering. Både NIM og LDO etterlyser en vurdering av kunnskapsgrunnlaget for tvangsmedisinering i lys av menneskerettslige forpliktelser.

Konklusjon

Det er betenkelig at nytten av medisiner bare forutsettes ikke begrunnes med forskning og bivirkninger avglemmes. Det er et svik mot et nødvendig paradigmeskifte. Pasientenes meninger, helse og skadepotensiale underslås. Medisinfri behandling er nødvendig for å unngå tvangsmedisinering og muliggjør lovpålagt reduksjon av tvang. Informasjonen som gis i artikkelen fremmer ikke en nødvendig revolusjon (Puras 2017) som pasientene støtter dvs. fornuftig medisinering. Pasientene støtter en nødvendig revolusjon for å få slutt på eksessiv overmedisinering. Selvbestemmelsen gavner helsen ifølge forskning.

Mvh

Walter Keim
Netizen: http://walter.keim.googlepages.com

Referanser:

  1. Bruk av tvang innen psykisk helsevern – erfaringer fra pasienter, pårørende og ansatte.
    Nasjonalt senter for erfaringskompetanse innen psykisk helse, august, 2021 https://erfaringskompetanse.no/wp-content/uploads/2021/10/Tvangsrapporten_2021.pdf

  2. Kunnskapsgrunnlag: Sammenlikning av evidens for nevroleptika og medisinfri behandling. Erfaringsdata viser svekket recovery for langtidsmedisinering med nevroleptika

Oppfølging: Ble publisert som kommentar i Tidsskrift for Norsk psykologforening

Dokumentasjon av fakta og forskning som blir ignorert av psykiatrisk praksis

Psykiatere har lurt seg selv, myndighetene og offentligheten men ikke pasientene om trosbasert medisinering av nesten alle i for lang tid

Hvem har rett psykiatere eller pasienter? Forskning støtter pasientene for å oppnå bedre helse

Implementering av WHOs anbefalinger kunne muligens ha potensial at 4 ganger så mange pasienter behandles

20 års tvangsreduksjon mislyktes

Korstoget mot medisinfri behandling

Hvor lenge vil pasientene finne seg i tvangsbehandling?


Psykiatere har lurt seg selv, myndighetene og offentligheten men ikke pasientene om trosbasert medisinering av nesten alle i for lang tid

(D)e første antipsykotika ble utviklet for omtrent 60 år siden. Troen på disse legemidlene var da så stor at det ikke ble utført en eneste randomisert studie der en gruppe pasienter ikke brukte antipsykotika. Det finnes fremdeles ingen slike studier...Hvis man slutter brått med antipsykotika, er faren for tilbakefall stor. Det er vanskelig å fastslå for den enkelte pasient hvorvidt tilbakefallet skyldes abstinens og hva som skyldes bortfall av en mulig beskyttende effekt av antipsykotika. Smedslund, Stoltenberg. Tidsskr Nor Legeforen 2018 doi: 10.4045/tidsskr.18.0729.

Men Jan Ivar Røssberg og Jørgen G. Bramness holder fast med troen: «Referansen de bruker skriver riktignok at slike studier ikke er gjort i de senere årene fordi det ville være uetisk og umulig».

Svaret var: «Vi antar at Bramness og Røssberg mener at det er uetisk at en gruppe pasienter skal randomiseres til å ikke få antipsykotika. Det er minst like god grunn til å hevde at det er uetisk ikke å undersøke effekten av et legemiddel i randomiserte studier.»

Dalsbø et al., 2019 konkluderte FHI: «Det er usikkert om symptomer på psykose påvirkes av antipsykotika ved tidlig psykose».

Men psykiatrisk praksis følger den kunnskapsresistente trosbaserte overbevisning «Hos det store flertallet bidrar medisiner til symptomlette, funksjonsbedring og høyere selvrapportert livskvalitet». Derfor blir 97,3% (Bergstrøm et al 2018) av pasientene medisinert på et aller annet tidspunkt.

Selv om det finnes ingen evidens for langtidsbruk av antipsykotika (Bjornestad et al. 2017 ,Sohler et al. 2015) finner av de ansatte 62% langvarig tvangsmedisinering veldig nyttig og 4% unyttig.

“The use of antipsychotics cannot be justified based on the evidence we currently have. Withdrawal effects in the placebo groups make existing placebo-controlled trials unreliable” (Danborg et al. 2019).

Da 94% (kilder) av pasientene opplever bivirkninger fører til at «opp til 93%» slutter med nevroleptika hvis dem har mulighet til det. Bare feilinformasjon og tvangsmedisinering kan opprettholde at nesten alle medisineres.

Morrison et al. 2020 konkluderer: «This trial is the first to show that a head-to-head clinical trial comparing psychological intervention, antipsychotics, and their combination is safe in young people with first-episode psychosis..All three regimens were broadly safe and acceptable, with no involuntary hospital admissions and no suggestions that psychological interventions in the absence of antipsychotic medication were detrimental.»

I 2020 kom det en sensasjonell studie (Francey et al. 2020) med resultat at psykososial behandling alene er ikke dårligere enn psykososial behandling med nevroleptika.

Det er også gode erfaringer fra behandlingssteder hvor psykososial behandling vektlegges og antipsykotika brukes i liten grad, blant annet i USA Soteria (Calton, Ferriter, Huband, & Spandler, 2007), Finland Open dialogue (Bergström et al., 2018), Danmark OPUS (Wils et al., 2017), Sverige (Cullberg, Levander, Holmqvist, Mattsson, & Wieselgren, 2002) og Norge Basal Eksponeringsterapi (Hammer, Heggdal, Lillelien, Lilleby, & Fosse, 2018), se Øvernes 2019, Harrow, M. & Jobe, T.H. (2012),

Langsiktige behandlingsresultater for schizofrenispektrum populasjonen var gunstigere med pasienter som fikk mindre medisiner (Joukamaa et al., 2006; Wunderink et al., 2013; Harrow et al., 2014; Nykänen et al. 2015; Harrow et al., 2017).

Harrow et al 2014 langtidsstudie viser at pasienter med diagnose schizofreni underlagt medikamentfrie behandling klarer seg bedre i det lange løp dvs. 50% ble vesentlig bedre (høyere «recovery rate») etter 15 år sammenlignet med 5%. Wunderinks randomiserte studie replikerte resultatene. Etter 7 år oppnår 40.4% recovery uten og 17.6% med nevroleptika.

Hvem har rett psykiatere eller pasienter? Forskning støtter pasientene for å oppnå bedre helse

I «Som dag og natt? Om forskjellen i forståelse mellom misfornøyde brukere og ansatte.» (AFI-notat 9/2011) kommer det fram at «Pasientene og personalet har ulikt syn på om medisiner er nødvendig. En av de mest fremtreende forskjellene mellom pasienter og personalet er synet på bruk av tvang.»

Her skal meningene av pasienter og behandlere om årsaken til psykoser, medisinering og behandling gjennomgås på bakgrunn av forskning. Behandlere tar feil, derfor vil bortfall av tvangsbehandling gavne helsen. Å høre på pasientene har potensial å firedoble kapasiteten.

 

Pasienter

Psykiatere

Årsak til psykose

hovedsaklig sosialt betinget

hovedsaklig biologisk

Medisinering

Opp til 93% slutter

96% av tvangsinnlagte medisineres

diagnose

97% tror ikke å være syk (Murray, Dean 2008)

DSM, ingen sykdomsinnsikt og nektelse bekrefter diagnosen

Hva sier forskningen?

Feil utgangspunkt med biologisk årsak kan gjøre at pasienter får ikke kognitiv terapi foreslått i retningslinjene og behandlere spør ikke om mulige barndomstraumer.

Professor Ragnfrid Kogstad ordlegger seg i Grensen mellom helsevern og rettsvern må gås opp på nytt slik: «Vi må ta innover oss at diagnoser er konstruksjoner, ikke en avspeiling av virkelige fenomener...Medikamentell behandling må byttes ut med psykososial behandling.»

Utgangspunktet for helsehjelp er selvbestemmelse, dvs. pasienten bestemmer. Men i psykisk helsefelt kan tvangsbehandling brukes, dvs. psykiaternes feiloppfatninger trumfer forskning og fornuft. Reservasjonsrett for pasientene støtter opp om et paradigmeskifte.

Implementering av WHOs anbefalinger kunne muligens ha potensial at 4 ganger så mange pasienter behandles

FNs rapporteur for rett til helse og WHO og Europarådet tar til orde for radikale forandringer og et paradigmeskifte. Recovery og tvangfrie alternativer til helseskadelig overmedisinering er sentralt. Open dialogue, Basal Eksponeringsterapi (BET), Heidenheim klinikk, Soteria Berne og Safewards med rom for medisinfri behandling er forbilder som tilfredsstiller det Fellesaksjon for medisinfri behandling ønsker seg.

BET helbreder mange «behandlingsresistente» pasienter uten tvang med hjelp av nedtrapping av medisiner med redusert bemanning. BET reduserer personalbehovet mens Open dialogue har potensial å halvere behandlingsbehovet med fornuftig medisinering.

I studien av Tomi Bergström et al. 2018 mer enn halverer medisinering med Open dialogue (OD). Uføretrygding, reinnleggelse og pasienter under behandling halveres med OD.

Dermed kunne samme behandling oppnås med en fjerdedel av bemanning eller behandles 4 ganger så mange pasienter. Psykiatrien ville ikke lengre være nødt til å nekte behandling etter flere måneders ventetid, men stille opp innen 24 timer som Open dialogue gjør.

20 års dialog om tvangsreduksjon mislyktes

For å unngå tvangsmedisinering må det utvikles medisinfrie tilbud.

Etter at psykiatrisk praksis har sabotert å utvikle og praktisere alternativer har ca. 60 medikamentfrie senger av ca. 3500 blitt pålagt av Helseminsiteren i tråd med «pasientenes helsetjeneste». Det ble møtt med vettløs polemikk av Tor Larsen som betegnet det som «gigantisk feilgrep» og Jan Ivar Røssbergs påstand at medisinfri behandling er uetisk. Følgeforskning har vist at medisinfrie enheter er en suksess både fra pasientenes og behandlerens perspektiv og for pasienters helse. Da en medisinfri behandlingsenhet ble opprettet i Ahus ønsket 97% av personalet å være med. I Helse Bergen var 90% av behandlere positiv til medisinfri behandling.

Stortingsmelding St.meld. nr. 21 (1999-2000) Menneskeverd i sentrum er en handlingsplan om menneskerettigheter som tar utgangspunkt i «Den europeiske menneskerettighetskonvensjon artikkel 3 slår fast at ingen må bli utsatt for tortur eller for umenneskelig eller nedverdigende behandling eller straff. Forbudet i artikkel 3 har stor betydning i en menneskerettslig vurdering av forholdene for pasienter under tvungent psykisk helsevern.» «Regjeringen er bekymret over den forholdsvis omfattende bruken av tvang i norsk psykiatri. Reduksjon i bruken av tvang i psykiatrien er derfor et viktig mål for Regjeringen ... Regjeringen vil etablere dialog med det faglige miljøet, tjenestene, fylkeskommunene og brukerne, for å skape felles forståelse for innholdet av tvangsreglene i psykiatrien med sikte på å redusere bruken av tvang.»

Men antall tvangsinnleggelser økte fra 5719 til 8682 i perioden 2001 til 2020, dvs. 50%. Norge har den høyeste bruk av tvang i Europa. I 2015 hadde Norge 150,9 tvangsinnleggelser per 100 000 mens Italia hadde 14,5 og Portugal 18,2.

Alle tvangsmidler som tvangsmedisinering, mekaniske, isolasjon og skjerming gikk opp.

96% av pasienter under tvungen vern (Bjerkan og Bjørngaard 2011) blir medisinert.

Reduksjon av tvang er mulig, hvis viljen var tilstede. Allikevel har dialogen med tjenesteyterne mislyktes. Psykiatriens f. eks. Norsk psykiatrisk forenings høringsinnspill på forslag av tvangsbegrensningsloven dokumenterer motstand mot lovpålagt tvangsreduksjon. Menneskerettigheter er fraværende.

At Norge er i tvangstoppen i Europa er blitt underslått i pressen i de siste 10 årene. Menneskerettsbruddene i psykiatrien kommer lite fram i pressen.

Korstoget mot medisinfri behandling

Kravet om medisinfri behandling dreier seg om frihet fra tvangsmedisineringen.

Derfor har Fellesaksjonen for medisinfrie tilbud krevet et alternativ til tvangsmedisinering for pasienter som ikke ønsker medisinering. Fellesaksjonen var og er ikke motstander av medisiner.

Da Helsedepartements pålegg 19.2.2010 om «Systematisk innføring av alternative metoder til tvang, herunder medisinfrie behandlingstilbud».ble ignorert ble 2015 innføring av medisinfrie enheter pålagt.

Det ble opprettet ca. 52 øremerka senger for medikamentfri behandling blant ca. 4000 heldøgnsplasser (SSB: Tabell 2) tilsammen i psykisk helsevern voksenpsykiatri og DPS. Omtrent halvparten brukes for diagnosen schizofreni og psykoser (SINTEF A26086, ISBN 978-82-14-05679-2), dvs. ca. 2,5 % av disse sengene er reservert for medisinfri. Mange blir allerede behandlet medikamentfri og 52 senger løfter andelen pasienter med medikamentfri behandling med bare 2.5 % på nasjonalt nivå. Hvorfor er da motstanden så stor?

Det ble møtt med vettløs polemikk av Tor Larsen som betegnet det som «gigantisk feilgrep» og Jan Ivar Røssbergs påstand at medisinfri behandling er uetisk. Følgeforskning har vist at medisinfrie enheter er en suksess både fra pasientenes og behandlerens perspektiv og for pasienters helse. Da en medisinfri behandlingsenhet ble opprettet i Ahus ønsket 97% av personalet å være med. I Helse Bergen var 90% av behandlere positiv til medisinfri behandling.

Jan Ivar Røssberg kritiserte ca. 60 medisinfrie senger av mer enn 3500 senger totalt «Medisinfrie sykehusposter – et kunnskapsløst tiltak» grunnet "det store flertallet bidrar medisiner til symptomlette, funksjonsbedring og høyere selvrapportert livskvalitet."(Legetidsskrift, 12.05.2017). Men faktum er at akutt god symptomdemping har 9% farmasøytisk effekt ifølge Leucht et al. 2017, øket livskvalitet NNT 10 og bedre sosial fungering NNT 7 ifølge Ceraso et al., 2020. 66% av pasientene anser langvarig medisinering som skadelig (Lauveng et al. 2021). 70% føler seg krenket, 68% har mistillit og 57% får mareritt av behandlingen.

Tor Larsen skriver: «Å ikke tilby medikamentell behandling er ikke bare i strid med sunn fornuft (eller vitenskapelig basert kunnskap, om man vil), det er også i strid med Helsedirektoratets Nasjonale Faglige Retningslinjer for behandling av psykoselidelser (2013).»

Debatten var til dels ideologisk preget. Medisinsk redaktør i Tidsskrift for Den norske legeforening Kjetil Slagstad skrev «Diskusjonen om medisinfrie tilbud innen psykisk helsevern handler om hva psykiatri er – og hva det bør være», professor Sami Timimi og professor Peter Gøtzsche (Aftenposten 27.jun.2016 ) pekteevidens for medisinfri behandlingMedicinfri psykiatri er veldokumenteret og tvangsmedicinering skal afskaffes»)

Det har bidratt til at flere enheter tar ikke pasienter med psykosediagnose og fagfolk er skeptisk å henvise til medisinfrie enheter.

Som resultat har Vegsund, Lister og Innlandet ikke inkludert diagnosen psykose.

Men retningslinjene for psykosebehandling påbyr medisinfri behandling i kapitel 8.5.1 med samme evidens som antipsykotika:

"Kognitiv atferdsterapi ved psykoser bør tilbys alle pasienter som plages med psykosesymptomer, i individuelle forløp med en varighet på minst 15–20 samtaler. Kognitiv atferdsterapi kan benyttes i alle behandlingsfaser." Vurderingen av kunnskapsgrunnlag er på høyeste nivå: Grad A. Nivå 1a.

Mange pasienter har fortalt og forteller at denne delen av retningslinjene ble ikke etterlevd, Sivilombudsmannens forebyggingsenhet fant avdelinger som manglet kompetanse på området. Fylkeslegens argumenterer mot Sivilombudsmannens uttalelse 21.1.2019 (2017/3156 om ulovlig tvangsmedisinering at tjenesten har ingen annet behandlingstilbud enn medisinering, dvs. pasienter blir uten behandling.

Mens Høyres «pasientenes helsevesen» tok vare på pasientenes rettigheter og helse, tilfredsstiller den nye politikken «Fornøyde fagfolk gir fornøyde pasienter» fagfolkets sabotasje av menneskerettigheter og tvangsreduksjon. Endringer i Fritt behandlingsvalg reduserer medisinfri behandling fra 82 til 22 senger. 6. juli 2023 var planer å legge ned Medikamentfritt Behandlingstilbud UNN Tromsø

New WHO guidance seeks to put an end to human rights violations in mental health care henviser til Heidenheim klinikk som har sluttet med tvangsmedisinering. Tysk forfatningsdomstol forbød tvangsbehandling inntil et nytt strengere lov var vedtatt 1 og et halv år senere, Dermed var sykehusene tvunget å lære seg å behandle uten tvangsmedisinering, Resultatet er at det er bar 0,6% av pasientene som er tvangsmedisinert i delstaten Baden-Württemberg. Heidenheim distrikt trenger ingen medisinfri avdeling/sengeposter fordi det ordinære sykehuset har sluttet med tvangsmedisinering.

Revolusjonen å behandle alle som ønsker det medisinfri finnes allerede i Basal eksponeringsterapi (BET), Heidenheim klinikk og Soteria Berne, Det er underlig at Røssberg har polemisert mot BET og Soteria, Alle som ønsker det får psykososial behandling framfor antipsykotika.

God symptomreduksjon for akutt farmasøytisk effekt er for 9%, (Leucht et al. 2017) av pasientene men effekten er usikker (Bola 2011, FHI). Det finnes ingen evidens for langtidsmedisinering utover 3 år (Sohler et al. 2015). Liten usikker effekt og at 94% (kilder) opplever bivirkninger fører til at «opp til 93%» slutter med nevroleptika hvis dem har mulighet til det.

Hvor lenge vil pasientene finne seg i tvangsbehandling?

Pasientenes tilbakemeldinger gjør spenningsforhold av tvangsmedisinering til torturforbudet synlig fra et pasientperspektiv:

Ifølge forskere har PSYKISK HELSEVERN stadig pasienter som misliker behandlingen, som vurderer den som lite effektiv, som krenkende, og som bidrar til debatt og etablerer organisasjoner for å skape endring. Kritikken rettes særlig mot tvangsbehandling med antipsykotika, slik som når fem organisasjoner samlet seg i Fellesaksjonen (FA) for medisinfrie tilbud – med mål om plasser for akuttbehandling av psykotiske kriser uten tvungen medikamentbehandling. Medisinfri-konflikten, non-respondere i medikamentforskningen, opplevd tvang og reservasjonsrettsforslaget, peker i samme retning: Vi trenger å utvikle en akuttsøyle uten antipsykotisk tvangsbehandling, hvor vanskelig det enn er å forestille seg noe slikt. (Nyttingnes Loven om begrensning av tvang har et hovedproblem: non-respondere bør neppe presses eller tvinges til antipsykotisk behandling).

Ifølge en rapport fra Sintef mottok opp mot 96 prosent av pasienter under tvungent psykisk helsevern medikamentbehandling (Bjerkan og Bjørngaard 2011). MANGE ER UTEN POSITIV VIRKNING. Hvor mange pasienter med non-respons, eller overveiende uønsket effekt, kan det handle om? Kritikere av medisinfri behandling anslo at antipsykotika hjelper lite for om lag 20 prosent av pasientene med schizofreni, mens sammenstilte dobbeltblindstudier av moderne antipsykotika antyder at så mange som over 77 prosent av schizofrenipasienter er uten genuin positiv virkning av virkestoffene (Leucht 2017).

Når kontrollkommisjonens vedtak mot tvangsinnleggelse klages inn til domstolene kan f. eks. menneskerettsbrudd og spørsmål om erstatning ikke tas opp. Derfor går pasientene til sak mot staten (Inger-Mari Eidsvik, Merete Nesset): Overlevere av tvangspsykiatri saksøker staten. Dermed kan brudd på menneskerettigheten tas opp.

Pasientorganisasjoner Tyskland organisert bl. a. i «Forbund mot tortur i psykiatrien» rapporterer Tyskland til FN som kriminell stat pga. at tvang i psykiatrien og tvangsmedisinering er fremdeles mulig (The Bundesverband Psychiatrie-BPE-Germany 19.2.2015: «In conclusion the psychiatric survivors in Germany kindly request the following:Please condemn Germany as a human rights criminal.»). FNs CRPD komite svarte 17/04/2015 i kapitel “33. The Committee is deeply concerned that the State party does not recognize the use of physical and chemical restraints, solitary confinement and other harmful practices as acts of torture.”

Det viser seg at forbud av tvangsmedisinering er realistisk og fører fram som eksempler demonstrer.





medisinfri-medisinering.gif




kritikk_antipsykotika.gif