Hvor lenge skal den velmenende formynderstat fortsette å legitimere tortur i psykiatrien?
«The concept of ‘medical necessity’ behind non-consensual placement and treatment falls short of scientific evidence and sound criteria...The legacy of the use of force in psychiatry is against the principle ‘primum non nocere’ (first do no harm) and should no more be accepted» “Dignity must prevail” – An appeal to do away with non-consensual psychiatric treatment World Mental Health Day – Saturday 10 October 2015
Urgent Appeal to Norway to discontinue forced treatment and hospitalization immediately by the UN Working Group on Arbitrary Detention, the UN Special Rapporteur on CRPD and the UN Special Rapporteur on the Right to Health dated 30. January 2017 (ref. UA Norway 1/2017)
Til
Stortingets partigrupper
Kopi: Pasientorganisasjoner,
Menneskerettsorganisasjoner, NKMR, NIM,
BICS, Fellesaksjonen for medisinfrie behandlingsforløp, ICJ,
Helsedirektoratet, FHI, Helsedepartementet,
Det refereres til Sivilombudsmannens årsmeldinger for 2019 (Dokument 4 (2019–2020) som ble overlevert Stortinget.
Sivilombudsmannen (SOM) informerer bl. a. om uttalelse 21.1.2019 (2017/3156) "Fylkesmannens vedtak om tvangsmedisinering – krav om «stor sannsynlighet» for vesentlig positiv effekt og enkelte andre vilkår":
"Ettersom Fylkesmannen har lagt til grunn en uriktig forståelse av kravet til stor sannsynlighet og dermed en uriktig rettsanvendelse, er vedtakene om tvangsmedisinering ulovlige. Ombudsmannen ber dessuten Fylkesmannen vurdere hvordan det kan bøtes på den urett som er begått overfor klageren."
Videre blir tvangslovutvalgets reaksjon omtalt, som foreslår at årtier med ulovlig tvangsmedisinering legitimeres med nedsettelse av krav om «stor sannsynlighet kan føre til helbredelse eller vesentlig bedring» (phvl § 4-4).
Her skal det i tillegg opplyses om Helsedirektoratets sabotasje av sivilombudsmannen som støtter psykiatriens forsvar av eksessiv pillebruk av for mage over for lang tid og motstand mot lovpålagt reduksjon av tvang. Pasientene er positiv til nedbygging av overmedisinering men mange blir hindret av ulovlig tvangsmedisinering å ta selv ta vare på egen helse.
Opptrappingsplanen 1999 hadde mål om tilfriskning (recovery) for pasientene. Eksessiv langtidsbehandling med antipsykotika svekker recovery dvs. dobbel uføretrykting, sykdom og reinnleggelse, sammenliknet med halvert medisinering brukt av Open dialogue (Bergstrøm et al 2018). Ulovlig tvangsmedisinering i et spenningsforhold til tortur støtter opp om overmedisineringen. Dermed legitimerer staten med tvang en svekkelse av helsen til pasientene. Det ville derfor være helt feil av Stortinget å legitimere ulovlig tvangsmedisinering som svekker pasientenes helse.
Tvangslovutvalget siteres slik:
«Et slikt tolkingsstandpunkt (strikt krav om “stor sannsynlighet”) ... - innebærer ikke bare en vesentlig beskjæring av bestemmelsens virkefelt, men på sikt i realiteten en avvikling ved at den etter hvert vil miste sin praktiske betydning. Utvalget skal her bemerke at spørsmålet om man skal eller ikke skal ha hjemmel for tvangsmedisinering må avgjøres av Stortinget som lovgiver, ikke gjennom juridiske tolkingsøvelser.»
Brukernes helsetjeneste og å fjerne diskriminerende tvang iht. til Norges internasjonale menneskerettslige forpliktelser ble ikke oppnådd men fravær av forbygging av tortur legitimert av tvangslovutvalget. Flertallets konklusjon og arbeid står til stryk når det gjelder å ignorere den manglende evidens for langtids eksessiv bruk av antipsykotika, dens helseskadelige følger og internasjonale menneskerettslige forpliktelser spesielt når det gjelder tortur. Nåværende praksis med psykiaternes definisjonsmakt vektlegges for mye og videreføres. Dette blir spesielt tydelig og kulminerer når det gjelder tvangsmedisinering som er det svakeste ledd i tvangsbehandlingen. Det er paradoksalt at staten legitimerer tvangsmedisinering som understøtter helseskadelig behandling i strid med FNs rapporteur for rett til helse sine anbefalinger å stoppe tvang umiddelbart da evidens for medisinsk nødvendighet mangler og slutte med eksessiv medisinering. Derfor ville det være mot Stortingets støtte av recovery og helse å følge rådet å legitimere ulovlig tvangsmedisinering. EMD rettspraksis blir misbrukt å innskrenke rettighetene fra andre FN konvensjoner.
Innhold
Helsedirektoratet legitimerer ulovlig tvangsmedisinering i et spenningsforhold til tortur, bygget på tro framfor evidens 1
Helsedirektoratets sabotasje av Sivilombudsmannen 2
Spenningsforhold til tortur 2
Psykiatriens motstand mot fornuftig medisinering 3
FN sin rapporteur for rett til helse om tvang og bedre behandling 3
Ingen evidens for langtidsbehandling 3
Fortellingen om antipsykotikas effektivitet har ingen støtte i forskning 4
FN sin rapporteur for rett til helse kom med følgende uttalelser angående tvang og medisinering:
Urgent Appeal to Norway to discontinue forced treatment immediately 30. January 2017
«World needs “revolution” in mental health care». “There is now unequivocal evidence of the failures of a system that relies too heavily on the biomedical model of mental health services, including the front-line and excessive use of psychotropic medicines (6 June 2017)
«The concept of ‘medical necessity’ behind non-consensual placement and treatment falls short of scientific evidence and sound criteria...The legacy of the use of force in psychiatry is against the principle ‘primum non nocere’ (first do no harm) and should no more be accepted» “Dignity must prevail” – An appeal to do away with non-consensual psychiatric treatment World Mental Health Day – Saturday 10 October 2015
82. However, despite promising trends, there remains a global failure of the status quo to address human rights violations in mental health-care systems. This frozen status quo reinforces a vicious cycle of discrimination, disempowerment, coercion, social exclusion and injustice – it is unacceptable. (A/HRC/44/48, 15 April 2020)
Tvangslovutvalget har blitt informert om FN sin rapporteur for rett til helse Mr. Pūras sine innspill men valgte å ignorere det.
Det refereres til «Revidering av retningslinjene er for lengst nødvendig for å skape pasientenes helsetjeneste» datert 30.7.19. Videre ble 31.5.19 informert om «Hvordan kan Norge bli et fyrverkeri for menneskerettighetene? Pasientenes erfaringer med fravær av beskyttelse mot helseskadelig behandling, menneskerettigheter, demokrati og rettssikkerhet». FNs Special Rapporteur on torture har bannlyst tvang i psykiatrien (1) og 3 FN institusjoner har oppfordret Norge å stoppe tvang umiddelbart (2). Jeg kan ikke se noe svar eller at Helsedirektoratet har kommet til fornuft for å ivareta pasienters menneskerettigheter og helse.
Overlege Dr. Martin Zinkler i Heidenheim Klinik für Psychiatrie Psychotherapie und Psychosomatik har sluttet med tvangsmedisinering, krever slutt på all tvang. Dermed er det vist at tvangsmedisinering ikke er nødvendig (3). I Norge viser prosjektet Komplementær ytre regulering (KYR) at dramatisk reduksjon av tvang er mulig. «Ved KYR-seksjonen gikk antall tvangsvedtak i snitt ned 99 %. Dette gjelder alle vedtakstypene fordelt på pasienter.
I Aftenposten 20.5.19 informerte medlem av tvangslovutvalget Trond Aarre at «Helsedirektoratet feilinformerer om antipsykotiske medikament». Det dreier seg om rettstryggleiken til pasientar som vert tvangsmedisinerte. Fellesaksjonen for medisinfrie behandlingsforløp fulgte i Aftenposten 7. juni 2019 opp med: Feilinformasjon om legemidler. Ketil Lund skrev i Aftenposten 12. juni 2019: Helsedirektoratet saboterer Sivilombudsmannen. Fra før sviktet helsedirektoratets veiledning av fylkesmenn som framstår som et «nærmest latterlig klageorgan».
Svaret fra Helsedirektøren var at «Helsedirektoratet vil gjennomgå kunnskapsgrunnlaget ved bruk av antipsykotika ved behandling av førstegangspsykose» og arbeidet med revisjon av nasjonale retningslinjer er allerede igang. Uten at det er mulig å dokumentere at dette finnes, konkluderer han imidlertid med at inntil ny kunnskap og eventuelle lovendringer foreligger, kan lovens strenge vilkår for tvangsbehandling likevel være oppfylt «i tråd med dagens praksis».
Religion er bygget på tro, vitenskap på kunnskap. Fortsettelsen av praksisen av ulovlig tvangsmedisinering er bygget på den urealistiske tro at kunnskapsgrunnlaget kommer senere. Psykiater Peter Breggin kaller biologisk psykiatri en «materialistisk religion» som maskerer seg som vitenskap.
I høringssvaret (NOU 2019:14) tar Sivilombudsmannen opp de menneskerettslige krav med utgangspunkt: “Plikt(en) til å forebygge tortur og annen umenneskelig eller nedverdigende behandling”.
Helsedirektoratets faglige lavmål er i et spenningsforhold til tortur: I Ot. Prp. Nr. 11 (1998-1999) kapittel 8.4.6 var «Departementet (...) av den oppfatning at et strengt faglig forsvarlighetskriterium, ... og et krav om «stor sannsynlighet» for at tvangsbehandlingen ville ha en positiv effekt, ville sikre mot overtredelse av EMK artikkel 3» (forbud mot tortur).
Opptrappingsplanen for psykisk helse Ot. Prp. Nr. 11 (1998-1999) står det «Når det gjelder gjennomføring av psykisk helsevern har lovutkastet noen bestemmelser som har stor relevans i forhold til art 3 i EMK (forbud mot tortur). I phvl § 4-2 heter det at i de tilfeller der det er adgang til bruk av restriksjoner og tvang, skal disse tiltak innskrenkes til det strengt nødvendige.»
Staten forsvarer tvang som antas «å sikre at samfunnet yter nødvendig omsorg i situasjoner hvor den enkelte ikke er i stand til å ta vare på seg selv». Hverken gode intensjoner eller påstander om medisinsk nødvendighet kan sette til side kravet at lover som legitimerer psykiatrisk tvangsbehandling (f. eks. lov om psykisk helsevern) avskaffes på basis av:
Side 5 av talen av Special Rapporteur on Torture Juan E Méndez 22. møte i "Human Rights Council" 4. mars 2013: "States should impose an absolute ban on all forced and non-consensual medical interventions against persons with disabilities, including the non-consensual administration of psychosurgery, electroshock and mind-altering drugs, for both long- and short- term application. The obligation to end forced psychiatric interventions based on grounds of disability is of immediate application and scarce financial resources cannot justify postponement of its implementation."
Report A/HRC/22/53 of the Special Rapporteur on torture and other cruel, inhuman or degrading treatment of 1. February 2013, Section 32: "For example, the mandate has held that the discriminatory character of forced psychiatric interventions, when committed against persons with psychosocial disabilities, satisfies both intent and purpose required under the article 1 of the Convention against Torture, notwithstanding claims of “good intentions” by medical professionals (ibid., paras. 47, 48)". Section 82.: "The prohibition of torture is one of the few absolute and non-derogable human rights, a matter of jus cogens, a peremptory norm of customary international law."
Sivilombudsmannen er kritisk til begrunnelsen for tvangsbehandling: «I høringssvaret (NOU 2019:14) etterlyste ombudsmannen særlig en nærmere vurdering av de menneskerettslige grensene for behandling med tvang, som tvangsmedisinering og elektrokonvulsiv behandling (ECT – «elektrosjokk»).... Ombudsmannen fremhevet at lovgivningen må sikre et tilstrekkelig vern mot tortur og annen umenneskelig eller nedverdigende behandling.» Departementet ga i Ot.prp. nr. 11 (1998 – 1999), kapittel 8.4.5.2 uttrykk for at «[b]ehandlingstiltak som har usikker virkning (…) skal ikke kunne brukes som tvangsbehandlingstiltak».
Da 9% av pasientene får god respons på akutt symptomlette mens 94% rammes av bivirkninger trekker «opp til 93%» sitt samtykke (pbrl § 4-1 annet ledd). Uopplyste behandlere som ikke tar hensyn til bivirkningene feiltolker det som at «dette er en vanskelig pasientgruppe å behandle ... på grunn av sykdommen er mange ofte mistenksomme og skeptiske til behandlingen.» Så nødvendig informasjon er ikke bare viktig å gjøre samtykke gyldig men kan gi et løft til behandlernes anseelse og troverdighet. Pasientene ønsker et medikamentfritt behandlingstilbud.
Overlege Dr. Martin Zinkler i Heidenheim Klinik für Psychiatrie Psychotherapie und Psychosomatik har sluttet med tvangsmedisinering, krever slutt på all tvang og alle som ønsker det får medisinfri behandling. Dermed er det vist at tvangsmedisinering ikke er nødvendig (3).
Helsedirektoratet følger psykiatriens maktelite som lurer seg selv med historieforfalskning, realitetsfornektelse, feilinformasjon, kunnskapsresistent motstand nødvendige forandringer og ble derfor oppfordret å korrigere feilinformasjonen som ligger bak.
Leucht et al. 2012 konkluderte for videre forskning er "focus on outcomes of social participation and clarify the long-term morbidity and mortality".“… nothing is known about the effects of antipsychotic drugs compared to placebo after three years” (Leucht et al. 2012, p. 27). Allikevel legitimerer den Nasjonale retningslinje for behandling av psykoselidelse 2013 langtidsmedisinering med nevroleptika. FHI 2015: ISBN 978-82-8121-958-8 om vedlikeholdsbehandling og Bjornestad, Larsen et al. 2017 innrømmer at evidens for vedlikeholdsmedisinering mangler: «Due to the lacking long-term evidence base (Sohler et al. 2015)...». Dette er skrevet av 10 norske psykiaterne. FHI rapporten 2019 ISBN 978-82-8082-948-1 om effekt av langtidsbehandling med antipsykotika kommer til samme resultat. Revidering av Nasjonal retningslinje for behandling av psykoselidelse er åpenbart hensiktsmessig og nødvendig.
Internasjonal har FN Special Rapporteur on the right to health Mr. Pūras tatt til ordet for å avvikle overmedisinering basert på det biomedisinske modell. Prosjektet «WHO QualityRights initiative – improving quality, promoting human rights» viser hvordan tvangsbehandling kan reduseres. (se Funk et al. 2019: Practical strategies to end coercive practices in mental health services).
Helsedirektoratets hjelpløse nøling og trenering er i strid med målet om å skape pasientenes helsetjeneste. Mer enn 16 henvendelser til Helsedirektoratet over de siste 4 år tegner følgende bilde:
Leucht et al. 2017 (“Sixty Years of Placebo-Controlled Antipsychotic Drug Trials in Acute Schizophrenia”) har funnet «god respons» for akutt psykose 23% minus 14% placebo dvs. 9%, dvs. 50% eller mer reduksjon av symptomene. Hvis det å hjelpe 9% er en «revolusjon i behandlingen» så er placebo en enda større revolusjon. Når det er så få som hjelpes er det en egenskap av medisinen og det er feil å snakke om behandlingsresistens, dvs. tillegge pasientene skylden for ikke å bli frisk. Når effekten er liten og flere av bivirkningene er større, gjør det frafallet stort og det er feil å påstå at frafallet skyldes pasientenes sykdom f. eks. mistenksomhet osv.
Psykiatrien går ut ifra en kunnskapsresistent myte at det er uetisk å behandle schizofrenei/psykose uten antipsykotika. Antipsykotika blir betegnet som «revolusjon i behandlingen». Derfor mangler antipsykotikanaive studier (Bola et al. 2011), alle tilbys antipsykotika og nesten alle blir medisinert. Forskning viser at lavere doser til færre pasienter over kortere tid fremmer pasienthelse. Det er få studier om medisinfri behandling. I 'Dødelig psykiatri og organiseret benægtelse' (2015) skriver P. Gøtzsche: "Jeg mener, vi kan reducere vort nuværende forbrug af psykofarmaka med 98 % og samtidig forbedre folks mentale sundhed og overlevelse...Psykofarmaka er så skadelige, at de dræber over en halv million mennesker hvert år i USA og Europa blandt personer, der er mindst 65 år gamle. Det gør psykofarmaka til den tredjehyppigste dødsårsag efter hjertesygdomme og cancer." Ulovlig tvangsmedisinering uten tilstrekkelig kunnskapsgrunnlag støtter opp om overmedisineringen.
Psykiatrien har en kunnskapsresistent forestilling at det «tilbakefall» etter seponering skyldes bare at sykdom kommer tilbake. Dermed blir seponeringseffekter utelukket og det oppfattes ikke at det er feil å medisinere alle.
Pasientene deler ikke psykiatriens vrangforestillinger om at alle må medisineres og mer enn to tredjedeler (f. eks. CATIE 72 %) slutter pga. at 94% opplever bivirkninger og manglende positiv virkning. Kunnskapssenteret rapporterte i «Effekt og sikkerhet av første- og annengenerasjons antipsykotika ved schizofreni hos voksne. Rapport 8–2009» side 76: «Pasienter som behandles med antipsykotika har vist å ha stort frafall fra behandlingen (39). ... Størrelsen på frafall er rapportert opptil 93 % i de inkluderte studiene. Det er et problem at pasienter som trenger et legemiddel slutter å ta dette... På grunn av sykdommen er mange ofte mistenksomme og skeptiske til behandlingen.» Disse vurderingene setter til side lav effektstørrelse og bivirkningen til fordel for spekulasjoner.
Professor of Psychiatry Emeritus Scott Waterman, M.D., M.A. sammenfatter sine erfaringer i Why I Am Not a Psychiatrist, 2019 slik:
As the story of the systematically exaggerated efficacy, along with underplayed (not to mention actively hidden) risks of various pharmacotherapies unfolded, one conclusion became inescapable: massive conflicts of interest between the profession and the pharmaceutical industry had rendered psychiatry a case study in institutional corruption.
Langtidsmedisinering med nevroleptika uten evidens var et eksperimentell, uetisk sjansespill med pasienters helse i 60 år. Bergstrøm et al. 2018 falsifiserer denne behandlingsmetoden med en registerstudie av Open dialogue vs. standardbehandling (TAU) i Finland. At uføretrygding, reinnleggelse og pasienter under behandling halveres med mindre bruk av nevroleptika viser at pasienters helse skades med TAU.
Helseskaden av dobbel uføretrygding og pasienter under behandling er dyrt og koster mye. «Pasientenes helsetjeneste» forblir urealisert. Ville forskningsbasert bruk bedre helsen og frigjøree 4 milliarder kr. per år for å behandle dobbelt så mange?
Direktoratet legitimerer denne uhelsen bl. a. med feilinformasjon som legitimerer ulovlig tvangsmedisinering og ble derfor oppfordret å gå bort fra «Uhelsedirektoratet» til å bli et Helsedirektorat som fremmer helsen og støtter opp om pasientenes helsetjeneste.
I andre land er det muligheter å reservere seg eksempelvis: «I deny the existence of any psychiatric illness, and instead consider the use of psychiatric jargon and psychiatric diagnoses as slander and a serious assault to my personality, and forced detention in a psychiatry as a serious violation of my right to freedom, and as I consider any type of psychiatric force treatment as torture and the most serious degree of grievous bodily harm, I wish to, pursuant to § 1901 a German Civil Code, establish an advance directive in order to protect myself from being given such diagnoses, i.e. slander and its consequences, by refusing to be subjected to the following medical procedures: A) Under no circumstances may I be given any psychiatric diagnosis. I hereby prohibit all psychiatric specialists from examining me, in the same way as I prohibit all doctors who wish to examine me from attempting to give me any of the diagnoses listed in chapter 5 of the International Statistical Classification of Diseases (currently ICD 10th revision). B) I strictly refuse ... Treatments by a psychiatric specialist...»
Psykiatrien har i 2 årtier sabotert lovpålagt reduksjon av tvang. Akutt symptomlette for et mindretall ble prioritert over lovpålagt recovery på lang sikt. Det er et paradoks at en helsetjeneste med tvangsbehandling svekker helsen dvs. recovery. Å avslutte tvangsmedisinering er mulig, psykiatriens påstand om nødvendighet er en vrangforestilling. Det ville være i strid med helsevesenets overordnet mål om pasientenes helse å gi etter psykiatriens vrangforestilling at tvangsmedisinering er nødvendig.
Rindal, 22.5.2020
Mvh
Walter Keim
Kontroll- og konstitusjonskomiteen viser til at FNs torturkonvensjon slår fast at tortur og umenneskelig behandling er absolutt forbudt, og at dette forbudet aldri kan fravikes. Som følge av at Norge har sluttet seg til konvensjonen, er vi forpliktet til å forby, forebygge og straffeforfølge all bruk av tortur og annen grusom, umenneskelig eller nedverdigende behandling eller straff. Innst. 325 S (2019-2020)
«Komiteen forutsetter at Fylkesmennenes praksis (angående tvangsmedisinering) følger riktig rettsanvendelse etter gjeldende psykisk helsevernlov, og ber regjeringen følge opp saken særskilt.» Kontroll- og konstitusjonskomiteen» Innst. 329 S (2019-2020)
Komiteen viser til at Sivilombudsmannen har gitt en rekke høringsuttalelser som ledd i forebyggingsarbeidet. I 2019 gjaldt uttalelsene tvangsbruk i barnevernsinstitusjon, ... og innspill til forslag om felles regler for tvang i helse- og omsorgstjenesten. Komiteen ser positivt på at forebyggingsarbeidet også inkluderer høringsinnspill til utformingen av lovverk, regler og retningslinjer, og mener at Sivilombudsmannens høringsinnspill skal vektlegges. Kontroll- og konstitusjonskomiteen Innst. 325 S (2019-2020)
Stortinget vedtok i Dokument 4:1 (2019–2020): «Komiteen har merket seg at arbeidet har bidratt positivt til bl.a. økt rettssikkerhet under innleggelse innen psykisk helsevern, på barnevernsinstitusjoner, i politiarrest samt til økt satsing på å forebygge isolasjon i fengslene» og
Dokument 4 (2019-2020) «Komiteen merker seg at hovedtemaene i meldingen er saker på miljørettens område, offentlig ansattes ytringsfrihet, tvangsmedisinering og robotvedtak i offentlig forvaltning. Komiteen viser også til saker der ombudsmannen har konkludert med at Norges menneskerettslige forpliktelser ikke har vært ivaretatt og understreker at dette må føre ikke bare til omgjøring av den enkelte sak, men også endring av praksis.»
Når det gjelder isolasjon og beltelegging i fengsler foreslo Sivilombudsmann i særskilt melding Dokument 4:3 (2018–2019) lovendringer som Stortinget fulgte opp: «Komiteen vil, for å sikre at innsatte i norske fengsler ikke utsettes for isolasjon som kan føre til krenkelse av forbudet mot tortur og annen grusom, umenneskelig eller nedverdigende behandling eller straff, be regjeringen om å iverksette tiltak og fremme forslag for Stortinget om nødvendige lovendringer for å følge opp anbefalingene fra Sivilombudsmannens særskilte melding, og rapportere tilbake til Stortinget på egnet vis om dette.» Når vil psykiatriske pasienter få samme oppfølging?
Referanser:
Special Rapporteur on Torture Juan E Méndez 22. møte i "Human Rights Council" 4. mars 2013: "States should impose an absolute ban on all forced and non-consensual medical interventions against persons with disabilities": http://psychrights.org/Countries/UN/130304SpecialTortureRapporteurStatement.pdf
30.1.17: UN Working Group on Arbitrary Detention, Special Rapporteur on Rights of Persons with Disabilities, Special Rapporteur on Health issue Urgent Appeal to Norway to stop forced treatment/hospitalization (ref. UA Norway 1/201): https://spcommreports.ohchr.org/TMResultsBase/DownLoadPublicCommunicationFile?gId=22955
Responding to Crises - Alternatives to Hospital: Martin Zinkler, Kliniken Landkreis Heidenheim gGmbH, Trieste 23rd Sept 2019: http://www.triestementalhealth.org/wp-content/uploads/2019/10/Zinkler.pdf shows that it is possible to avoid forced drugging without increasing isolation, seclusion and restraint.
