(D)e første antipsykotika ble utviklet for omtrent 60 år siden. Troen på disse legemidlene var da så stor at det ikke ble utført en eneste randomisert studie der en gruppe pasienter ikke brukte antipsykotika. Det finnes fremdeles ingen slike studier...Hvis man slutter brått med antipsykotika, er faren for tilbakefall stor. Det er vanskelig å fastslå for den enkelte pasient hvorvidt tilbakefallet skyldes abstinens og hva som skyldes bortfall av en mulig beskyttende effekt av antipsykotika Smedslund, Stoltenberg. Tidsskr Nor Legeforen 2018 doi: 10.4045/tidsskr.18.0729
The United Nations Special Rapporteur on the right to health Mr. Pūras has called for «World needs “revolution” in mental health care». “There is now unequivocal evidence of the failures of a system that relies too heavily on the biomedical model of mental health services, including the front-line and excessive use of psychotropic medicines, and yet these models persist”
Til Erik Johnsen, NORMENT. kopi: deltagere av webinaret 25.11.21, NPF, journalister, pasientorganisasjoner
Det refereres til webinar 25.11.21 «Hvordan kan forskning bidra til bedre behandling av alvorlige psykiske lidelser?» Det opplyses om at «De fleste opplever god effekt av behandlingen med kombinasjon av medikamenter og samtaleterapi, men flere sliter også med uønskede bivirkninger eller manglende effekt». Erik Johnsen opplyser under utfordringsbildet: «Mange har god nytte av medikamenter, men noen ønsker ikke, har liten effekt av eller tåler ikke medikamenter.»
I «Som dag og natt? Om forskjellen i forståelse mellom misfornøyde brukere og ansatte.» (AFI-notat 9/2011) kommer det fram at «Pasientene og personalet har ulikt syn på om medisiner er nødvendig. En av de mest fremtreende forskjellene mellom pasienter og personalet er synet på bruk av tvang».
Hva sier forskning om kvantifisering, karakter av nytte og pasientenes ønsker?
FHI direktør ordlegger seg slik: «(D)e første antipsykotika ble utviklet for omtrent 60 år siden. Troen på disse legemidlene var da så stor at det ikke ble utført en eneste randomisert studie der en gruppe pasienter ikke brukte antipsykotika. Det finnes fremdeles ingen slike studier...Hvis man slutter brått med antipsykotika, er faren for tilbakefall stor. Det er vanskelig å fastslå for den enkelte pasient hvorvidt tilbakefallet skyldes abstinens og hva som skyldes bortfall av en mulig beskyttende effekt av antipsykotika.» (Smedslund, Stoltenberg. Tidsskr Nor Legeforen 2018 doi: 10.4045/tidsskr.18.0729)
Dalsbø et al., 2019 konkluderte FHI: «Det er usikkert om symptomer på psykose påvirkes av antipsykotika ved tidlig psykose».
Studiene uten antipsykotikanaive pasienter finner: God akutt symptomreduksjon har en farmasøytisk effekt for 9% av pasienter (Leucht et al. 2017) men effekten er usikker da antipsykotikanaive pasienter mangler. Det finnes ingen evidens for langtidsmedisinering utover 3 år (Sohler et al. 2015). Liten usikker effekt og at 94% (kilder) opplever bivirkninger fører til at «opp til 93%» slutter med nevroleptika.
Derfor kan medisineringen av nesten alle bare skje med tvang. 97,3% av pasientene diagnostisert psykose medisineres på et eller annet tidspunkt.i Finland (Bergstrøm et al. 2018).
Handlingsplanen om menneskerettigheter St.meld. nr. 21 (1999-2000) la opp til en dialog med det faglige miljø om "tvangsreglene i psykiatrien med sikte på å redusere bruken av tvang." på basis av bl. a. spenningsforhold til tortur.
Allikevel er tvangsinnleggelsene i Norge de høyeste i Europa, 10 ganger så høy som i Italia og Portugal. Antall tvangsinnleggelser økte fra 5719 til 8682 i perioden 2001 til 2020, dvs. 50%. 96% av pasientene under tvang medisineres (Bjerkan og Bjørngaard 2011). Det betyr at også non-respondere medisineres. Mange pasienter forteller ikke å få kognitiv terapi selv om den har samme evidensstyrke som antipsykotika i retningslinjene.
Sivilombudsmannen har 21.1.2019 (2017/3156) uttalt at tvangsmedisinering er ulovlig og spurt hvordan det kan bøtes på den urett som er begått overfor klageren pga. at nytteverdien tilfredsstilte ikke lovkrav. Statsforvaltere gjorde gjeldende at det finnes ingen alternativet til medisineringen. Helsedirektoratet brukte knep for å sabotere Sivilombudet med å feilinformere Statsforvalteren. Etter at Helsedepartementet har også vurdert at «stor sannsynlighet» for helbredelse ikke oppnås har Sivilombudet 5.11.21 igjen oppfordret å slutte med tvangsmedisinering.
WHO har 10. juni 2021 foreslått tvangsfrie tjenester som Open dialogue, Basal eksponeringsterapi og Heidenheim klinikk. Opphør av nåværende behandling med tvangsmedisinering fremmer et paradigmeskifte fra trosbasert helseskadelige overmedisinering til kunnskapsbaserte helseskapende anbefalinger av WHO og FN. Implementering av WHOs anbefalinger kunne muligens ha potensial at 4 ganger så mange pasienter behandles.
I strid med pasientenes vilje, vitenskapelige studier, WHO, FNs rapporteur om rett til helse og menneskerettigheter overmedisineres 96% under tvungen vern (Bjerkan og Bjørngaard 2011). Det er åpenbart at bare tvangsmedisinering kan føre til denne helseskadelige overmedisinering. Psykiatri er trosbasert og kan utøve tvangsmedisinering pga. sviktende tilsyn og menneskerettskrenkende skjønnspregete lover. De lovete helsegevinster er myter uten forankring i forskning. Det viser seg at pasienter som nekter medisinering er mer fornuftig enn psykiatere. Det er helseskadelig og absurd at staten gir psykiatere makt å tvangsmedisinere.
Det er få pasienter som har liten usikker symptomlette. Mange opplever bivirkninger og støtter derfor et paradigmeskifte fra trosbasert helseskadelige overmedisinering til kunnskapsbaserte helseskapende anbefalinger av WHO og FN.
Innhold
Trosbasert medisinering av nesten alle i for lang tid
Implementering av WHOs anbefalinger kunne muligens ha potensial at 4 ganger så mange pasienter behandles
Hvem har rett psykiatere eller pasienter? Forskning støtter pasientene for å oppnå bedre helse
20 års tvangsreduksjon mislyktes 1
Forskerne støtter FNs og WHOs anbefalinger
Ledende psykiatere opponerer mot noen medisinfri enheter
Sivilombudsmannen slår fast at tvangsmedisinering er ulovlig 2
Pasienters menneskerettigheter med fokus på beskyttelse mot tortur
Pasienter er imot overmedisinering og støtter et paradigmeskifte 3
Helsedirektoratet saboterte Sivilombudsmannen
Pasientene ønsker medikamentfri behandling 3
Basal eksponeringsterapi (BET) helbreder «behandlingsresistente» pasienter uten tvang
Behandlere i medisinfrie enheter støtter opp om medisinfri behandling
Forbud av tvangsmedisinering er realistisk 4
Hvor lenge vil pasientene finne seg i tvangsbehandling?
(D)e første antipsykotika ble utviklet for omtrent 60 år siden. Troen på disse legemidlene var da så stor at det ikke ble utført en eneste randomisert studie der en gruppe pasienter ikke brukte antipsykotika. Det finnes fremdeles ingen slike studier...Hvis man slutter brått med antipsykotika, er faren for tilbakefall stor. Det er vanskelig å fastslå for den enkelte pasient hvorvidt tilbakefallet skyldes abstinens og hva som skyldes bortfall av en mulig beskyttende effekt av antipsykotika. Smedslund, Stoltenberg. Tidsskr Nor Legeforen 2018 doi: 10.4045/tidsskr.18.0729.
Men Jan Ivar Røssberg og Jørgen G. Bramness holder fast med troen: «Referansen de bruker skriver riktignok at slike studier ikke er gjort i de senere årene fordi det ville være uetisk og umulig».
Svaret var: «Vi antar at Bramness og Røssberg mener at det er uetisk at en gruppe pasienter skal randomiseres til å ikke få antipsykotika. Det er minst like god grunn til å hevde at det er uetisk ikke å undersøke effekten av et legemiddel i randomiserte studier.»
Dalsbø et al., 2019 konkluderte FHI: «Det er usikkert om symptomer på psykose påvirkes av antipsykotika ved tidlig psykose».
Men psykiatrisk praksis følger den kunnskapsresistente trosbaserte overbevisning «Hos det store flertallet bidrar medisiner til symptomlette, funksjonsbedring og høyere selvrapportert livskvalitet». Derfor blir 97,3% (Bergstrøm et al 2018) av pasientene medisinert på et aller annet tidspunkt.
“The use of antipsychotics cannot be justified based on the evidence we currently have. Withdrawal effects in the placebo groups make existing placebo-controlled trials unreliable” (Danborg et al. 2019).
Da 94% (kilder) av pasientene opplever bivirkninger fører til at «opp til 93%» slutter med nevroleptika hvis dem har mulighet til det. Bare feilinformasjon og tvangsmedisinering kan opprettholde at nesten alle medisineres.
Morrison et al. 2020 konkluderer: «This trial is the first to show that a head-to-head clinical trial comparing psychological intervention, antipsychotics, and their combination is safe in young people with first-episode psychosis..All three regimens were broadly safe and acceptable, with no involuntary hospital admissions and no suggestions that psychological interventions in the absence of antipsychotic medication were detrimental.»
I 2020 kom det en sensasjonell studie (Francey et al. 2020) med resultat at psykososial behandling alene er ikke dårligere enn psykososial behandling med nevroleptika.
Det er også gode erfaringer fra behandlingssteder hvor psykososial behandling vektlegges og antipsykotika brukes i liten grad, blant annet i USA Soteria (Calton, Ferriter, Huband, & Spandler, 2007), Finland Open dialogue (Bergström et al., 2018), Danmark OPUS (Wils et al., 2017), Sverige (Cullberg, Levander, Holmqvist, Mattsson, & Wieselgren, 2002) og Norge Basal Eksponeringsterapi (Hammer, Heggdal, Lillelien, Lilleby, & Fosse, 2018), se Øvernes 2019, Harrow, M. & Jobe, T.H. (2012),
Langsiktige behandlingsresultater for schizofrenispektrum populasjonen var gunstigere med pasienter som fikk mindre medisiner (Joukamaa et al., 2006; Wunderink et al., 2013; Harrow et al., 2014; Nykänen et al. 2015; Harrow et al., 2017).
Harrow et al 2014 langtidsstudie viser at pasienter med diagnose schizofreni underlagt medikamentfrie behandling klarer seg bedre i det lange løp dvs. 50% ble vesentlig bedre (høyere «recovery rate») etter 15 år sammenlignet med 5%. Wunderinks randomiserte studie replikerte resultatene. Etter 7 år oppnår 40.4% recovery uten og 17.6% med nevroleptika.
FNs rapporteur for rett til helse og WHO og Europarådet tar til orde for radikale forandringer og et paradigmeskifte. Recovery og tvangfrie alternativer til helseskadelig overmedisinering er sentralt. Open dialogue, Basal Eksponeringsterapi (BET), Heidenheim klinikk og Safewards med rom for medisinfri behandling er forbilder som tilfredsstiller det Fellesaksjon for medisinfri behandling ønsker seg.
BET helbreder mange «behandlingsresistente» pasienter uten tvang med hjelp av nedtrapping av medisiner med redusert bemanning. BET reduserer personalbehovet mens Open dialogue har potensial å halvere behandlingsbehovet med fornuftig medisinering.
I studien av Tomi Bergström et al. 2018 mer enn halveres medisinering med Open dialogue (OD). Uføretrygding, reinnleggelse og pasienter under behandling halveres med OD.
Dermed kunne samme behandling oppnås med en fjerdedel av bemanning eller behandles 4 ganger så mange pasienter. Psykiatrien ville ikke lengre være nødt til å nekte behandling etter flere måneders ventetid, men stille opp innen 24 timer som Open dialogue gjør.
I «Som dag og natt? Om forskjellen i forståelse mellom misfornøyde brukere og ansatte.» (AFI-notat 9/2011) kommer det fram at «Pasientene og personalet har ulikt syn på om medisiner er nødvendig. En av de mest fremtreende forskjellene mellom pasienter og personalet er synet på bruk av tvang.»
Her skal meningene av pasienter og behandlere om årsaken til psykoser, medisinering og behandling gjennomgås på bakgrunn av forskning. Behandlere tar feil, derfor vil bortfall av tvangsbehandling gavne helsen. Å høre på pasientene har potensial å firedoble kapasiteten.
|
|
Pasienter |
Psykiatere |
|
Årsak til psykose |
hovedsaklig sosialt betinget |
hovedsaklig biologisk |
|
Medisinering |
Opp til 93% slutter |
|
|
diagnose |
97% tror ikke å være syk (Murray, Dean 2008) |
DSM, ingen sykdomsinnsikt og nektelse bekrefter diagnosen |
Hva sier forskningen?
Årsak: Det finnes ingen evidens for at psykose er genetisk betinget (Hamilton 2008). Det finnes en sammenheng av psykoser og fattigdom (Eaton 2008, Harrison 2001). Barndoms traume henger sammen med psykose (Read et al. 2008). Å være utsatt for 5 typer traumer fører til 194 ganger større forekomst av psykose (Shevlin et al. 2007). Disse føringene er så sterk at Store medisinske leksikon på snl.no gikk 2021 over i retning av en «stress-sårbarhetsmodell» som kan involvere genetikk, virusinfeksjoner i svangerskapet, fødselskomplikasjoner, næringsmangel og så videre
Medisinering: God symptomreduksjon for akutt farmasøytisk effekt er for 9%, (Leucht et al. 2017) av pasientene men effekten er usikker (Bola 2011, FHI). Det finnes ingen evidens for langtidsmedisinering utover 3 år (Sohler et al. 2015). Liten usikker effekt og at 94% (kilder) opplever bivirkninger fører til at «opp til 93%» slutter med nevroleptika. «The United Nations Special Rapporteur on the right to health Mr. Pūras has called for «World needs “revolution” in mental health care». “There is now unequivocal evidence of the failures of a system that relies too heavily on the biomedical model of mental health services, including the front-line and excessive use of psychotropic medicines, and yet these models persist”
Diagnose: Problemer med reliabilitet (Rosenhan 1974, Copeland et al. 1971, Harron et al, 1992). Dr. Allen Frances som var selv med i DMS IV anbefaler å være skeptisk. Et flertall av bidragsytere til DSM har finansielle bindinger til den farmasøytiske industri.
Feil utgangspunkt med biologisk årsak kan gjøre at pasienter får ikke kognitiv terapi foreslått i retningslinjene og behandlere spør ikke om mulige barndomstraumer.
Professor Ragnfrid Kogstad ordlegger seg i Grensen mellom helsevern og rettsvern må gås opp på nytt slik: «Vi må ta innover oss at diagnoser er konstruksjoner, ikke en avspeiling av virkelige fenomener...Medikamentell behandling må byttes ut med psykososial behandling.»
Utgangspunktet for helsehjelp er selvbestemmelse, dvs. pasienten bestemmer. Men i psykisk helsefelt kan tvangsbehandling brukes, dvs. psykiaternes feiloppfatninger trumfer forskning og fornuft. Reservasjonsrett for pasientene støtter opp om et paradigmeskifte.
Stortingsmelding St.meld. nr. 21 (1999-2000) Menneskeverd i sentrum er en handlingsplan om menneskerettigheter som tar utgangspunkt i «Den europeiske menneskerettighetskonvensjon artikkel 3 slår fast at ingen må bli utsatt for tortur eller for umenneskelig eller nedverdigende behandling eller straff. Forbudet i artikkel 3 har stor betydning i en menneskerettslig vurdering av forholdene for pasienter under tvungent psykisk helsevern.» «Regjeringen er bekymret over den forholdsvis omfattende bruken av tvang i norsk psykiatri. Reduksjon i bruken av tvang i psykiatrien er derfor et viktig mål for Regjeringen ... Regjeringen vil etablere dialog med det faglige miljøet, tjenestene, fylkeskommunene og brukerne, for å skape felles forståelse for innholdet av tvangsreglene i psykiatrien med sikte på å redusere bruken av tvang.»
Men antall tvangsinnleggelser økte fra 5719 til 8682 i perioden 2001 til 2020, dvs. 50%. Norge har den høyeste bruk av tvang i Europa. I 2015 hadde Norge 150,9 tvangsinnleggelser per 100 000 mens Italia hadde 14,5 og Portugal 18,2.
Alle tvangsmidler som tvangsmedisinering, mekaniske, isolasjon og skjerming gikk opp.
96% pasienter under tvungen vern (Bjerkan og Bjørngaard 2011) blir medisinert. Det betyr at også non-respondere medisineres som har ingen nytte bare bivirkninger og ulemper.
Reduksjon av tvang er mulig, hvis viljen var tilstede. Allikevel har dialogen med tjenesteyterne mislyktes. Psykiatriens f. eks. Norsk psykiatrisk forenings høringsinnspill på forslag av tvangsbegrensningsloven dokumenterer motstand mot lovpålagt tvangsreduksjon. Menneskerettigheter er fraværende.
At Norge er i tvangstoppen i Europa er blitt underslått i pressen i de siste 10 årene. Menneskerettsbruddene i psykiatrien kommer lite fram i pressen.
Det tas utgangspunkt i bidraget til en forsker om situasjonen i Danmark: «Mens vi venter på et paradigmeskifte dehumaniserer sociale indsatser psykiatriske patienter og pårørende»:
«Mens FN og WHO gennem flere år har opfordret til, at regeringer i vestlige lande som Danmark igangsætter faktiske indsatser for at modvirke dehumanisering, overdreven tvangsbrug og krænkelser af menneskerettighederne i psykiatrien, har danske sundhedsmyndigheder givet et politiseret og halvhjertet bud herpå. Problemet består i, at systemet modsætter sig forandringerne, og i at de politiske bud på problemerne samtidig øger dehumaniseringen og brugen af tvang. Som følge heraf kan man spørge, hvad der skal til for at udvikle en human og værdig hjælp til diagnosticerecde personer og deres pårørende i dansk psykiatri.»
Det følger en framragende og dypgående gjennomgang av den akademiske diskusjon som er veldig solid underbygget. Motstanden mot forbedringer beskrives og dialogens vilkår drøftes. Men hvordan fortsatte menneskerettskrenkelser og overdreven tvangsbruk av pasientene kan stoppes synes å forbli åpent.
I Norge synes å skje omtrent det samme. Jeg ønsker å analysere utviklingen i Norge i de siste 20 år med vekt på å vise hvem som fremmet utviklingen og hvem som hindret et paradigmeskifte i lys av resultatet. Sentral er WHOs krav om respekt av menneskerettighetene, tvangsreduksjon og tiltak for å oppnå det målet. Dialogens innflytelse vurderes på bakgrunn av resultatene, Hva kan løsningen være?
Konklusjon: I psykiatrien er det bare pasientene, kritiske psykiaterne og noen behandlere som støtter et paradigmeskifte. Derfor må psykiatrien ha hjelp utenfra. Fellesaksjonen for medisinfri behandling og Helse- og omsorgsdepartementet har fremmet medisinfri behandling. Sivilombudsmannen kjente tvangsmedisinering ulovlig. Dog har Helsedirektoratet sabotert Sivilombudsmannen og tatt hensyn til psykiatrien endringsresistens. Løsning ligger i forbud av tvangsmedisinering, dvs. fjerning av hjemmel for tvang i lovene.
Når strategier om tvangsreduskjon som mislyktes totalt og 20 års dialog endte i fiasko taler det for at psykiatrien klarer ikke et paradigmeskifte selv, men trenger hjelp utenfra.
Fellesaksjonen for medisinfri behandling fikk gehør hos Helse- og sosialdepartementet som foreslo en «Nasjonal strategi for redusert og riktig bruk av tvang i psykiske helsetjenester» i brev 19.2.2010 «Systematisk innføring av alternative metoder til tvang, herunder medisinfrie behandlingstilbud».
Men det ble ignorert og derfor ble 2015 innføring av medisinfrie enheter pålagt. Selv om det omfattet bare 60 medisinfrie av ca. 4000 senger 2015 ble innføringen motarbeidet med kritikk at det er et «kunnskapsløst tiltak». Det kan ikke forstås anderledes enn at alle skal medisineres. Videre kom det overdreven polemikk at medisinfrie sengeposter er et «gigantisk feilgrep» (Tor Larsen). Larsen påstår at medisinfri behandling er imot retningslinjene. Men faktum er at kognitiv atferdsterapi er anbefalt med samme evidens som antipsykotika i retningslinjene for psykosebehandling kapitel 8.5.1. Et lavmål i denne kampanjen var polemikken mot Basal eksponeringsterapi (BET) med bare 6 sengeplasser som har fjernet nesten all tvang, helbreder «behandlingsresistente pasieter» og er anbefalt av WHO som forbilde. Dessverre er det problemer å få henvisning for de få plasser.
Sivilombudsmannens forebyggingsenhet mot tortur fikk gjennom sine besøk i psykiatrien innsikt i forholdene og kom med uttalelser.
Sivilombudsmannen hold konferansen «Rettssikkerhetsgarantier i psykisk helsevern» og ble oppfordret til «Undersøkelser av eget tiltak av Fylkeslegenes praksis når det gjelder tvangsmedisinering på basis av Sivilombudsmannens menneskerettsrettslige forpliktelser».
Sivilombudsmannen (SOM) uttalelse 21.1.2019 (2017/3156) "Fylkesmannens vedtak om tvangsmedisinering – krav om «stor sannsynlighet» finner tvangsmedisinering ulovlig:
Saken gjelder to vedtak fattet av Fylkesmannen i Oslo og Akershus om tvangsmedisinering. Det mest sentrale i saken er Fylkesmannens forståelse og anvendelse av psykisk helsevernlovens krav om at tvangsmedisinering bare kan igangsettes og gjennomføres når det med «stor sannsynlighet kan føre til helbredelse eller vesentlig bedring i pasientens tilstand, eller at pasienten unngår vesentlig forverring av sykdommen».
Kravet til stor sannsynlighet innebærer – i motsetning til det som er lagt til grunn av Fylkesmannen – at det kreves mer enn alminnelig sannsynlighetsovervekt for tilstrekkelig positiv effekt. Kravet knytter seg til den enkelte pasient og ikke til en gruppe pasienter.
Ettersom Fylkesmannen har lagt til grunn en uriktig forståelse av kravet til stor sannsynlighet og dermed en uriktig rettsanvendelse, er vedtakene om tvangsmedisinering ulovlige.
Stortingets visjonære handlingsplan fra 1999 å fremme menneskerettighetene for i psykisk helsevern havarerte pga. psykiatrien saboterte dialogen, men får sterk støtte fra internasjonal rett. WHO nevner FN-konvensjonen om rettighetene til menneske med nedsett funksjonsevne (CRPD) fra 2006 som sikrer folk med psykososial funksjonsnedsettesle helsehjelp uten diskriminerende tvang.
Special Rapporteur on Torture 4. mars 2013 ordlegger seg slik: "States should impose an absolute ban on all forced and non-consensual medical interventions against persons with disabilities, including the non-consensual administration of psychosurgery, electroshock and mind-altering drugs, for both long- and short- term application."
LDO uttalte med klart språk «Norge bryter menneskerettigheter (2013)», «Stopp diskriminering Høie (2014)» og «Rydd opp nå Høie (2015)». 5 FN komiteer, Europarådet sin kommissær, Mental Disability Advocacy Center (MDAC), diskrimineringsombudet (LDO), FFOs skyggerapport tar opp menneskerettigheter i psykiatrien og kreve reduksjon og fjerning av tvang.
«Urgent Appeal to Norway to discontinue forced treatment and hospitalization immediately by the UN Working Group on Arbitrary Detention, the UN Special Rapporteur on the Rights of Persons with Disabilities and the UN Special Rapporteur on the Right to Health» datert 30. januar 2017 (ref. UA Norway 1/2017) er en tydelig oppfordring til endring.
CRPD-komiteen har inntatt et tolkningsstandpunkt om at tvangsbehandling som er rettet mot personer med nedsatt funksjonsevne, utgjør en krenkelse av forbudet mot tortur og umenneskelig behandling, Generell kommentar nr. 1, 2014, CRPD/C/GC/1, avsnitt 42
Menneskerettighetskomiteen som overvåker økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter (ØSK) uttaler 2013 bl. a. "at bruk av tvangsmidler og tvungen bruk av inngripende og irreversible former for behandling, som nevroleptika og elektrosjokkbehandling (ECT), forbys ved lov."
«The concept of ‘medical necessity’ behind non-consensual placement and treatment falls short of scientific evidence and sound criteria. The United Nations Special Rapporteurs on the rights of persons with disabilities, Catalina Devandas-Aguilar, and on the right to health, Dainius Pûras:, 10.10.15
Verdens helseorganisasjon kom med: New WHO guidance seeks to put an end to human rights violations in mental health care som henviser til Basal eksponeringsterapi, Heidenheim klinikk og Soteria Berne
Verdens psykiatriforbund World Psychiatric Association anbefaler bl. a. Safewards og WHO’s QualityRights Initiative for reduksjon av tvang på basis av CRPDs krav om torturfrihet
Både FN rapporteur for rett til helse, WHO, ØSK og WPA er primært opptatt av pasienters helse.
Dessverre har både tvangslovutvalget og Norges institusjon for menneskerettigheter lagt vekt på EMD rettspraksis. Men lex spesialis og lex posterior regelen gir CRPD forrang over EMD fra 1950 som tillater diskriminering på basis av diagnose sinnslidelse.
Pressen underslår oppfordringene av internasjonale menneskerettsorganisasjoner til Norge.
Fylkesmannen i Oslo og Akershus sier da også uttrykkelig at hvis «stor sannsynlighet» krever 50 prosent sannsynlighet eller mer, «vil dette kunne innebære betydelige endringer i behandlingspraksis.» Sivilombudsmannen kommenterer: Hvis dette stemmer, gir en slik ulovlig praksis alvorlig grunn til bekymring. Fylkesmannen henvendte seg til Helsedirektoratet. Helsedirektoratet saboterte Sivilombudsmannen, feilinformerte Fylkesmenn 20. mai 2019, godkjente ulovlig tvangsmedisinering på basis av faglig lavmål i påvente av pågående revidering av retningslinjene. Arbeidetsgruppen som skal finne denne framtidig evidens ble påbegynt først 2021. Dermed godkjente «Fylkeslegen (et ...) nærmest et latterlig klageorgan» igjen tvangsmedisinering.
I Ot. Prp. Nr. 11 (1998-1999) kapittel 8.4.6 der «Departementet (var...) av den oppfatning at et strengt faglig forsvarlighetskriterium, krav om grundige forundersøkelser og et krav om «stor sannsynlighet» for at tvangsbehandlingen ville ha en positiv effekt, ville sikre mot overtredelse av EMK artikkel 3» (forbud mot tortur).
Helsedirektoratets jurister bruker uforsvarlige knep for å legitimerer ulovlig tvangsmedisinering i strid med plikten å forebygge tortur. Plikten å forebygge tortur og annen umenneskelig eller nedverdigende behandling er ikke fulgt opp av Helsedirektoratets jurister.
Etter at Helsedepartementet har også vurdert at «stor sannsynlighet» for helbredelse ikke oppnås har Sivilombudet 5.11.21 igjen oppfordret å slutte med tvangsmedisinering.
God symptomreduksjon for akutt effekt er for 9%, (Leucht et al. 2017) av pasientene men effekten er usikker (Bola 2011, FHI). Beskyttelse mot «tilbakefall» for en tredel (Leucht et al, 2012), omfatter også seponeringseffekt. Det finnes ingen evidens for langtidsmedisinering utover 3 år (Sohler et al. 2015).
Derfor slutter «opp til 93%» med nevroleptika hvis dem har mulighet til det, pga. liten usikker effekt og at 94% (kilder) opplever bivirkninger. Behandlere som ikke tar hensyn til bivirkningene feiltolker det som at «dette er en vanskelig pasientgruppe å behandle ... på grunn av sykdommen er mange ofte mistenksomme og skeptiske til behandlingen.» (FHI rapport 8-2009). Med hjelp av tvangsmedisinering blir det – på tross av motstand – oppnådd at nesten alle medisineres 97,3% (Bergstrøm et al. 2018), 96% (Bjerkan og Bjørngaard 2011) muligens 99,5 %.
«Brukerne påpeker at de trenger omsorg og aktiviteter fremfor medisiner.»(«BRUKER SPØR BRUKER» 1998-2000 Delrapport I til sluttrapport for Prosjekt Kvalitetsforbedring gjennom brukererfaring).
McHugh et al. 2013 konkluderer: Aggregation of patient preferences across diverse settings yielded a significant 3-fold preference for psychological treatment.
Medikamentfri psykiatrisk behandling – hva mener pasientene? (https://tidsskriftet.no/2019/10/kort-rapport/medikamentfri-psykiatrisk-behandling-hva-mener-pasientene) konkluderer:
52 av 100 pasienter ville ha ønsket et medikamentfritt behandlingstilbud dersom det fantes. Høyest andel ble registrert blant pasienter innlagt på tvang (10 av 13 pasienter) og blant de som opplevde minst nytte av sine medisiner (17 av 25). Selv blant pasienter som oppga god nytte av sine medisiner, var det en betydelig andel som ønsket medisinfrihet (24 av 58). Majoriteten av pasientene hadde lange sykdomsforløp og høyt forbruk av psykofarmaka.
Brukerorganisasjonene Hvite Ørn og We Shall Overcome har kommet med en kommentar til innhold og arbeidsprosess at faglige råd ekskluderte tvangsmedisinering: «Måten den biomedisinske psykiatrien møter psykoserammede pasienter på, med ”realitetsorientering” om at medikamenter er nødvendig og eneste løsning samt trusler om tvangsmedisinering, skaper et alvorlig konfliktklima som igjen trigger aggresjon og raseri hos pasientene».
13,3% av brukerne av nevroleptika beretter om positive og 57,7% av negative erfaringer (Read et al. 2020: Using Open Questions to Understand 650 People’s Experiences With Antipsychotic Drugs).
Standal et al. 2021: Why
Service Users Choose Medication-Free Psychiatric Treatment (MFT): A
Mixed-Method Study of User Accounts
A
majority of participants reported that MFT was their own desire and
stated reasons that were related to the intended purpose of MFT
(78.26%). Important reasons seem to be the negative effects of
medication, struggle with getting alternatives in ordinary health
care, and medication use conflicting with values, attitudes, and
beliefs.
Ødegaard et al. 2020: "It means so much for me to have a choice"
«Nedtrapping og seponering av psykofarmaka kan ha gjort pasientene mer tilgjengelige for psykoterapeutiske intervensjoner, slik at de fikk større utbytte av behandlingen.» «Det er ganske trist og tenke på all den kunnskapen som faktisk finnes og ikke kommer ordentlig til anvendelse. Psykisk helsevern koster samfunnet ekstremt mye, og vi kunne fått til dobbelt så mye med halvparten av de pengene som brukes i dag. Dette er en påstand som mange vil fnyse av. Vi har gjennom årene med implementering av BET halvert behandlingstiden, med effekten av komplementær ytre regulering (KYR) vi trenger 30-40 % færre personale og vi har også data på at implementering av KYR reduserer det generelle sykefraværet.» Didrik Heggdal har skapt en revolusjon innen psykisk helsevern i Norge, og er grunnleggeren av BET-behandlingen (Basal Eksponeringsterapi).
Number Needed to Treat (NNT) er antall pasienter som må behandles for å hjelpe en pasient. For god symptomreduksjon er det NNT 11 med nevroleptika (Leucht et al. 2017) og NNT 1,8 med BET for Global Assessment of Functioning. Selv om begge resultatene er usikker er forskjellen dramatisk og BET forbedring av fungering mer relevant for praksis.
Komplementær ytre regulering (KYR) prosjektet som er en del av Basal ekspoperingsterapi viste 99 % nedgang av tvangstiltak. Dermed unngås traumatisering gjennom tvang.
Tvangsbehandling skaper misnøye og konflikter. Medisinfri behandling er derfor mer tilfredstillende for behandlere.
Alternativer til å bruk tvang, blant annet legemiddelfri behandling ble pålagt av Helsepepartementet allerede 19.3.2010, men er ignorert og innføring av bare 60 medisinfrie av ca, 4000 senger 2015 motarbeidet med polemikk.
Retningslinjene for psykosebehandling kapitel 8.5.1:
"Kognitiv atferdsterapi ved psykoser bør tilbys alle pasienter som plages med psykosesymptomer, i individuelle forløp med en varighet på minst 15–20 samtaler. Kognitiv atferdsterapi kan benyttes i alle behandlingsfaser." Vurderingen av kunnskapsgrunnlag er på høyeste nivå: Grad A. Nivå 1a
Da en medisinfri behandlingsenhet ble opprettet ønsket 97% av personalet å være med. I Helse Bergen var 90% av behandlere positiv til medisinfri behandling. BET er en av eksemplene WHO fremhever som forbilde. Ansatte i BET skrev i pressen med spørsmål om at myndigheten «følger med i timen» angående WHOs anbefalinger.
Psykologforeningen har forsvart pasientenes selvbestemmelse å velge medisinfri behandling. Behandlere i medisinfrie støtter også WHO sitt framstøtt.
«Germany without Coercive Treatment in Psychiatry - A 15 Month Real World Experience» viser at det er mulig å forby tvang. Etter at strengere tvangslover ble vedtatt viste det seg at tvangsmedisinering var gått ned ca. 90% og brukes nå sjelden. Etter «forbudstiden» ble 2012 bare 0.5 % av innlagte tvangsmedisinert ca. en tiendel sammenliknet med tallet før.
I 2019 det var 7 av 100 000 tvangsmedisinert i den tyske delstat Baden-Württemberg (Flammer et al. 2019), men det var 46 av 100 000 i Norge (Tvangsforsk 2018).
Noen sykehus benyttet forbudstiden til å omlegge praksis helt med å skolere personell. Heidenheim klinikk som WHO angir som forbilde har sluttet helt med tvangsmedisinering og «Overlegen ...krever slutt med tvang i psykiatrien». Han fikk kritikk fra kolleger og forsvarer ideen om en psykiatri uten tvang: Coping with Criticism and Embracing Change—Further Reflexions on the Debate on a Mental Health Care System without Coercion.
Reduksjon av tvang er mulig hvis viljen er til stede. Men når viljen mangler som i Norsk psykiatri i 20 år er fjerning av hjemmel til tvangsmedisinering løsningen.
Pasientenes tilbakemeldinger gjør spenningsforhold av tvangsmedisinering til torturforbudet synlig fra et pasientperspektiv:
Departementet skriver i Ot. Prp. Nr. 11 (1998-1999): «I forbindelse med det pågående lovarbeidet har en pasient skrevet til departementet at han føler tvangsbehandlingen med nevroleptika som en psykisk tortur som invalidiserer ham.»
I besøksrapporten av Sivilombudsmannens forebyggingsenhet mot tortur i Sørlandet sykehus, Kristiansand 7.-9. september 2015 står det: “Pasienter som var tvangsmedisinert hadde imidlertid stort sett negative opplevelser som blant annet ble beskrevet som «forferdelig», «grusomt», og «tortur».”
«Dialogseminarene viste at en del pasienter beskriver bruken av tvang med sterkt negative ord som krenkelse, tortur, kommunisme og Nazisme, og det var særlig tvangsbehandling med antipsykotika som ble kritisert slik (Forskeren forklarer: Slik opplevde pasientene tvang. Erfaringskompetanse 17. august 2018)
Mette Ellingsdalen Levd liv-antologien: Diskriminering, tvang og tortur
Ifølge forskere har PSYKISK HELSEVERN stadig pasienter som misliker behandlingen, som vurderer den som lite effektiv, som krenkende, og som bidrar til debatt og etablerer organisasjoner for å skape endring. Kritikken rettes særlig mot tvangsbehandling med antipsykotika, slik som når fem organisasjoner samlet seg i Fellesaksjonen (FA) for medisinfrie tilbud – med mål om plasser for akuttbehandling av psykotiske kriser uten tvungen medikamentbehandling. Medisinfri-konflikten, non-respondere i medikamentforskningen, opplevd tvang og reservasjonsrettsforslaget, peker i samme retning: Vi trenger å utvikle en akuttsøyle uten antipsykotisk tvangsbehandling, hvor vanskelig det enn er å forestille seg noe slikt. (Nyttingnes Loven om begrensning av tvang har et hovedproblem: non-respondere bør neppe presses eller tvinges til antipsykotisk behandling).
Ifølge en rapport fra Sintef mottok opp mot 96 prosent av pasienter under tvungent psykisk helsevern medikamentbehandling (Bjerkan og Bjørngaard 2011). MANGE ER UTEN POSITIV VIRKNING. Hvor mange pasienter med non-respons, eller overveiende uønsket effekt, kan det handle om? Kritikere av medisinfri behandling anslo at antipsykotika hjelper lite for om lag 20 prosent av pasientene med schizofreni, mens sammenstilte dobbeltblindstudier av moderne antipsykotika antyder at så mange som over 77 prosent av schizofrenipasienter er uten genuin positiv virkning av virkestoffene (Leucht 2017).
Når kontrollkommisjonens vedtak mot tvangsinnleggelse klages inn til domstolene kan f. eks. spørsmål om erstatning ikke tas opp. Derfor går pasientene til sak mot staten (Inger-Mari Eidsvik, Merete Nesset). Dermed kan brudd på menneskerettigheten tas opp.
Pasientorganisasjoner Tyskland organisert bl. a. i «Forbund mot tortur i psykiatrien» rapporterer Tyskland til FN som kriminell stat pga. at tvang i psykiatrien og tvangsmedisinering er fremdeles mulig (The Bundesverband Psychiatrie-BPE-Germany 19.2.2015: «In conclusion the psychiatric survivors in Germany kindly request the following:Please condemn Germany as a human rights criminal.»). FNs CRPD komite svarte 17/04/2015 i kapitel “33. The Committee is deeply concerned that the State party does not recognize the use of physical and chemical restraints, solitary confinement and other harmful practices as acts of torture.”
Det viser seg at forbud av tvangsmedisinering er realistisk og fører fram som eksempler demonstrer.
Rindal, 29.1.22
Walter Keim
Oppfølging: Representantforslag om bedre ivaretagelse av samfunnets behov for vern mot og behandling av alvorlig psykisk syke personer ble nedstemt på basis av innspill fra We Shall Overcome, Funksjonshemmedes Fellesorganisasjon, Mental Helse, Informasjonssenteret Hieronimus, Hvite Ørn Norge, Rådet for psykisk helse og Fellesorganisasjonen
