(D)e første antipsykotika ble utviklet for omtrent 60 år siden. Troen på disse legemidlene var da så stor at det ikke ble utført en eneste randomisert studie der en gruppe pasienter ikke brukte antipsykotika. Det finnes fremdeles ingen slike studier...Hvis man slutter brått med antipsykotika, er faren for tilbakefall stor. Det er vanskelig å fastslå for den enkelte pasient hvorvidt tilbakefallet skyldes abstinens og hva som skyldes bortfall av en mulig beskyttende effekt av antipsykotika Smedslund, Stoltenberg. Tidsskr Nor Legeforen 2018 doi: 10.4045/tidsskr.18.0729
Åpent brev til Jan Ivar Røssberg og Wenche ten Velden Hegelstad
Det refereres til "Pasienter med psykiske lidelser tilbys udokumentert behandling. Det er uakseptabelt." av Jan Ivar RøssbergProfessor og Wenche ten Velden Hegelstad, Her benyttes anekdotiske negative opplevelser av en pasient som ledd i et korstog mot medisinfri behandling.
Premissen er: Negative konsekvenser av Basal eksponeringsterapi (BET) som har vært brukt i helseforetaket Vestre Viken med 6 senger som har i 20 år behandlet «behandlingsresistente» pasienter med suksess og er hyllet av WHO som forbilde for reduksjon av tvang og respekt av menneskerettighetene. Pasienter som har brukt medisiner i mange år trapper ned. «Medisinfrie pasienter med høy grad av eksponering hadde best psykososial fungering».
Number Needed to Treat (NNT) er antall pasienter som må behandles for å hjelpe en pasient. For akutt god symptomreduksjon er det 11 med nevroleptika (Leucht et al. 2017) og NNT 1,8 med BET for Global Assessment of Functioning. Selv om begge resultatene er usikker er forskjellen dramatisk og BET forbedring av fungering mere relevant.
«Psykisk helsevern koster samfunnet ekstremt mye, og vi kunne fått til dobbelt så mye med halvparten av de pengene som brukes i dag» Didrik Heggdal har skapt en revolusjon innen psykisk helsevern i Norge, og er grunnleggeren av Basal Eksponeringsterapi.
Først skal den lave, irrelevante og usikrere evidensstørrelsen av akutt symptomreduksjon med nevroleptika feilaktig kalt antipsykotika dokumenteres. Så vises at vedlikeholdsbehandling er irrelevant når det gjelder recovery. Evidens for langtidsbehandling mangler helt. Så dokumenteres den bedre evidens for medisinfrie behandling. En sensasjonell studie viser 2020: Psykososial behandling ikke dårligere enn psykososial behandling med nevroleptika.
Mesteparten av pasientene dvs. «opp til 93%» slutter med antipsykotika pga. lav effekt og bivirkninger for 94% (kilder) da pasientene har mer innsikt enn psykiaterne . For å oppnå at nesten alle (97,3% Bergstrøm et al. 2018) blir medisinert brukes tvangsmedisinering. Tvang fører til traumer og oppleves som tortur av noen pasienter. Psykiatrien forsvarer tvangsmedisinering med fornektelse av evidens av medisinfri behandling.
Mens BET er et valg av pasienten og frivillig er traume av tvangsbehandling påtvunget og i strid med kravet om torturfrihet i CRPD artikkel 15.
Den nåværende overmedisinering av for mange i for lang tid og for høye doser kan bare opprettholdes med uakseptabelt skyhøyt tvangsmedisinering i internasjonal perspektiv da mange pasientene har mer vett enn psykiaterne når det gjelder medisinering og nekter hvis dem har lov.
FNs spesialrapportør på rett på helse Dr. Dainius Pūras krever en revolusjon der overdriven bruk av psykofarmaka unngås. WHOs veileder for slutt av tvang og ensidig fokus på medisinering har tatt til orde for radikale forandringer der fokus på recovery og medisinfrie alternativer står sentralt; Open dialogue, Basal eksponeringsterapi (BET), Heidenheim klinikk og Soteria Berne ble nevnt som eksempler.
Sammenfatning av forskning av nevroleptika og alternativer:
Leucht 2017: Symptomreduksjon akutt «god» effekt for 9%, men effekt usikker (Bola 2011, FHI: «Det er usikkert om symptomer på psykose påvirkes av antipsykotika ved tidlig psykose.»)
Nevroleptikas akutte symptomreduksjon er liten og usikker og irrelevant i forhold til Opptrappingsplans recovery mål, som er med i retningslinjenes prinsipp for god praksis.
Beskyttelse mot «tilbakefall» NNT=3 (Leucht et al, 2012). Mangler antipsykotikanaive pasienter, derfor seponeringseffekt. Det er 50,4 % som er i jobb i placebogruppen men i vedlikeholdsgruppen er det 48,4 %.
Bivirkninger for 94% (kilder) av pasientene. Opp til 93% av pasientene slutter
Behandlere: Nødvendig at piller tas, dvs. 97,3% får nevroleptika på et eller annet tidspunkt (Bergstrøm et al. 2018).
Det finnes ingen evidens for langtidsmedisinering utover 3 år (Bjornestad, Larsen et al. 2017, Sohler et al. 2015, Leucht et al. 2012), dvs. psykiatrien har i 60 år drevet et uetisk, eksperimentell sjansespill
Erfaringsdata, observasjonsstudier, kohortstudier og registerstudier viser at antipsykotika svekker recovery på lang sikt
FNs spesialrapportør på rett på helse Dr. Dainius Pūras, etterlyser radikale endringer i behandlingen i psykisk helsefeltet (se MadinNorway.org). Dagens praksis, med biomedisinsk tenking og overdreven bruk av psykofarmaka, er mislykket
The WHO Calls for Radical Change in Global Mental Health “Guidance on Community Mental Health Services: Promoting Person-Centred and Rights-Based Approaches.”
Bergström, Seikkula et al. 2018 sammenlikner alle 108 Open dialogue pasienter med alle 1763 FEP pasienter i Finland over et tidsrom av 19 år. Open dialogue (OD) halverer bruken av nevroleptika. Uføretrygding, reinnleggelse og pasienter under behandling halveres med OD.
Så langt sammenfatningen av hva forskningen viser. Psykiatrisk praksis har blitt ledet av Jan Ivar Røssbergs og Wenche ten Velden Hegelstads kunnskapsresistente vrangforestilling at "hos det store flertallet bidrar medisiner til symptomlette, funksjonsbedring og høyere selvrapportert livskvalitet."(Legetidsskrift, 12.05.2017), «Tilfriskningsraten er dramatisk bedret etter at vi fikk antipsykotiske medisiner» og «revolusjon i behandling» og lurt seg selv, FHI (med unntak), Helsedirektoratet og Helsedirektøren med historieforfalskning, realitetsfornektelse, uvilje å rette feil, og motstand mot nødvendige forbedringer. Medisinering av nesten alle (Bergstrøm et al. 2018: 97%) og ulovlig tvangsmedisinering er resultatet. På tross av denne feilinformasjon lar pasienten ikke lure seg og «opp til 93%» slutter hvis dem har mulighet til det, pga. liten usikker effekt og at «94%» (kilder) opplever bivirkninger. Behandlere som ikke tar hensyn til bivirkningene feiltolker det som at «dette er en vanskelig pasientgruppe å behandle ... på grunn av sykdommen er mange ofte mistenksomme og skeptiske til behandlingen.» FHI rapport 8-2009. Med hjelp av tvangsmedisinering blir det – på tross av motstand – oppnådd at nesten alle medisineres.
Rindal 30.6.21
Walter Keim
