FHI og Helsedirektoratet tåler så inderlig vel, den urett (og påførte traume) som ikke rammer dem selv
Til FHI [tilføyet]
På bestilling av Helsedirektoratet utførte FHI rapporten «Effekt av antipsykotika ved behandling uten pasientens samtykke sammenlignet med frivillig behandling».
Etter utvidelse av søkekriteriene til flere land og tiden før 2010 fant FHI 2 studier, men «Bivirkninger og livskvalitet ble ikke rapportert i noen av de inkluderte studiene, og er derfor ikke gjengitt i denne rapporten.»
Resultatet ble «Det er usikkert hvorvidt effekten av tvangsbehandling med antipsykotika er forskjellig fra effekten av frivillig behandling med antipsykotika for utfallene psykosesymptomer, reinnleggelse, og psykososial fungering.»
Traumer, noceboproblematikken, pasient- og menneskerettsperspektiv inkludert torturfrihet er fraværende.
Det er pasientfiendtlig og mot forpliktelsen ovenfor pasienters helse at FHI ikke foreslår forskning spesielt angående bivirkninger inkludert traumer.
Rapporten skal sees i kontekst av 20 års forgjeves forsøk av lovpålagt tvangsreduksjon med spesielt vekt på oppdragsgiver Helsedirektoratet.
I bestillingen tar Helsedirektoratet opp at ifølge Leucht et al. 2009 er placeboeffekt 24% mens den farmasøytiske effekt er 17%. Her legges hovedsaklig minimum symptomreduksjon til grunn som er ikke klinisk observerbart, Leucht et al. 2017 legger god dvs. 50% symptomreduksjon til grunn og oppgir 14% placeboeffekt og 9% farmasøytisk effekt. I retningslinjene skjules den lille farmasøytiske effekt med å tilføye placeboeffekten. Pga. 94% opplever bivirkninger slutter «opp til 93%» av pasientene med antipsykotika. Dette er særlig problematisk for tvangsmedisinering, fordi det finnes ingen evidens for at placeboeffekt kan overføres. FHI ignorerer den omfangsrike liternatur om nocebo effekten ved tvangsbehandling som åpenbart forekommer når det gjelder traumer og torturopplevelser.
Hos FHI og Helsedirektoratet er Arnulf Øverlands medmenneskelighet fraværende: Du må ikke tåle så inderlig vel den urett som ikke rammer deg selv.
Det refereres til innspillet «Pasientperspektiv på effekt av antipsykotika gitt med tvang» som er blitt ignorert og har ikke ført til økt fokus på evidens og skal nå suppleres med pasientenes traumatisering og syn på toturfrihet. Psykiatriens myter om medisinering og Helsedirektoratets manipulasjon for å unngå reduksjon av tvangsbehandling dokumenteres for å opplyse om hvordan FHIs rapport brukes.
FNs spesialrapportør på rett på helse Dr. Dainius Pūras krever en revolusjon der overdriven bruk av psykofarmaka unngås. WHOs veileder for slutt av tvang og ensidig fokus på medisinering har tatt til orde for radikale forandringer der fokus på recovery og medisinfrie alternativer står sentralt. FHIs bidrag inngår i kontrarevolusjonær virksomhet mot pasientenes helse i det perspektiv.
Innhold
FHI legitimerer overmedisinering gjennom uholdbare råd uten vitenskapelig hold om tvangsmedisinering 1
Traumatisering 2
Pasienters syn på spenningsforholdet til tortur 2
Psykiatere har lurt seg selv, FHI og Helsedirektoratet men ikke pasientene 3
Helsedirektoratet trenerer og saboterer reduksjon av tvangsmedisinering 4
FNs rapporteur for rett til helse og WHO tar til orde for radikale forandringer 5
Konklusjon 6
Tvangen oppleves av noen som trauma, retraumatisering og overgrep.
«(P)asienterfaringer (viser) at bruk av tvang kan oppleves som et sterkt traumatisk overgrep» (Helsedirektoratet: Kontroll av tvangsbruk i psykisk helsevern i 2015).
«Sixty-nine percent of participants reported perceived trauma.» (Paksarian et al 2014: Perceived trauma during hospitalization and treatment participation among individuals with psychotic disorders.)
«Undersøkelser (se Hammervold, 2009 og Wynn, 2004) viser at ”brukernes opplevelser av belteleggingen er preget av systemets bruk av makt og pasientens sårbarhet der følelser som avmakt, ensomhet, redsel og retraumatisering blir beskrevet” (Norvoll og Husum, 2011, s. 23).
For de som har opplevd overgrep tidligere, kan belteleggingen få svært negative konsekvenser i stedet for en positiv effekt, som de ansatte forventer.» (Erfaringskompetanse.no 2012:3. Tvang i psykisk helsevern. Ansatte og misfornøyde brukeres ulike oppfatninger)
«Skal jeg oppleve et år til på medikamenter, så tar jeg heller ti år i fengsel (...) For det har vært et stort mareritt å bli tvangsmedisinert og gå på disse kjemikaliene som gjør at jeg er en helt annen person enn den jeg vil være, og den jeg er vant til å være. Det er et forskrekkelig mareritt, det er tortur for meg.» ( Reidun Norvoll og Reidar Pedersen, 2017. Tvang og medvirkning i psykiske helsetjenester - Pasienters og pårørendes syn og erfaringer)
«The use of coercive practices, such as those listed above, carries the risk of harmful consequences, including trauma» World Psychiatric Association (WPA) Position Statement and Call to Action: Implementing Alternatives to Coercion: A Key Component of Improving Mental Health Care
[Et WSO-prosjekt om konsekvenser etter tvangsmedisinering- Livslange psykososiale og sosioøkonomiske følger etter tvangsmedisinering, i et Menneskerettighetsperspektiv (sluttrapport)]
Handlingsplanen om menneskerettigheter St.meld. nr. 21 (1999-2000) la opp til en dialog med det faglige miljø om menneskerettigheter. Psykiatriens menneskeretts- kunnskaps- og pasientfiendtlige høringsinnspill 2019 dokumenterer at dialogen feilet og kollapset.
Lovpålagt reduksjon av tvang ble sabotert i to årtier av psykiatrisk praksis.
Sivilombudsmannen tar opp de menneskerettslige krav med utgangspunkt: “Plikt(en) til å forebygge tortur og annen umenneskelig eller nedverdigende behandling”.
CPRD krever i «Article 15 – Freedom from torture or cruel, inhuman or degrading treatment or punishment».
Både Likestillings- og diskrimineringsombudet (LDO), Norges institusjon for menneskerettigheter (NIM) og Sivilombudsmann (SOM) har etterlyst en avklaring av kunnskapsgrunnlaget for tvang i lys av de menneskerettslige krav som Stortinget støtter.
Spenningsforhold til torturforbudet er synlig fra et pasientperspektiv:
Departementet skriver i Ot. Prp. Nr. 11 (1998-1999): «I forbindelse med det pågående lovarbeidet har en pasient skrevet til departementet at han føler tvangsbehandlingen med nevroleptika som en psykisk tortur som invalidiserer ham.»
I besøksrapporten av Sivilombudsmannens forebyggingsenhet mot tortur i Sørlandet sykehus, Kristiansand 7.-9. september 2015 står det: “Pasienter som var tvangsmedisinert hadde imidlertid stort sett negative opplevelser som blant annet ble beskrevet som «forferdelig», «grusomt», og «tortur».”
«Dialogseminarene viste at en del pasienter beskriver bruken av tvang med sterkt negative ord som krenkelse, tortur, kommunisme og Nazisme, og det var særlig tvangsbehandling med antipsykotika som ble kritisert slik (Forskeren forklarer: Slik opplevde pasientene tvang. Erfaringskompetanse 17. august 2018)
Mette Ellingsdalen Levd liv-antologien: Diskriminering, tvang og tortur
FHI skriver: «En reduksjon i symptombyrden kan gi pasienten bedre funksjonsevne og dermed også mer nytte av andrebehandlingsformer slik som arbeidstrening og kognitiv terapi».Dette er i motsetning til Buchanan et al 2010 PORT Treatment Recommendations som finner ingen evidens for det.
Tvert om viser erfaring:: «Nedtrapping og seponering av psykofarmaka kan ha gjort pasientene mer tilgjengelige for psykoterapeutiske intervensjoner, slik at de fikk større utbytte av behandlingen.»
I «Revidering av retningslinjene for å skape pasientenes helsetjeneste framfor å legitimere en folkehelsekatastrofe» ble behovet for oppdatering gjennomgått.
Retningslinjene i lys av forskning:
|
Forslag til forskningsbasert revidering |
|
|
Legemidler med antipsykotisk effekt er en av de behandlingsformene som har godt dokumentert virkning på symptomene ved psykoselidelser. |
«Det er usikkert om symptomer på psykose påvirkes av antipsykotika ved tidlig psykose.» (akutt FHI ISBN Dalsbø et al., 2019).Vedlikehold er irrelevant for recovery (Leucht et al. 2012) og langtidsbehandling uten evidens. |
|
De fleste som har fått en psykosediagnose, vil på et tidspunkt bruke legemidler med antipsykotisk effekt. |
Det fører til overmedisinering av for mange i for lang tid. Både FNs spesialrapportør på rett på helse Dr. Dainius Pūras (overdriven bruk av psykofarmaka) og WHO (transition from mental health services that use coercion and focus almost exclusively on the use of medication) tatt til orde for radikale forandringer der overmedisinering unngås og medisinfrie alternativer står sentralt. |
|
Dårlig eller manglende behandlingsrespons – ...– er vanlig ved schizofreni. 20–30 % av pasientene har ikke positiv respons på behandling med antipsykotiske legemidler i adekvate doser (327) |
Det er avhengig av symptomreduksjonen som legges til grunn. Referanse 327 er fra 1997 er foreldet og feilsitert: Essock et al. (1996): «48 percent of ...inpatients with a diagnosis of schizophrenia or schizoaffective disorder were treatment resistant.» For 50% symptomreduksjon er 66% «non.responsive» (Samara, Leucht et al. 2018). Klinisk observerbar økning dvs. 20% oppleves av ca. 10% av pasientene. |
|
Ved å redusere symptomer kan legemidlene også bidra til at pasientene kan bruke evnene og ressursene sine i større grad, få fullt utbytte av andre behandlingsformer og dermed også klare seg bedre. |
Hvor er evidensen for denne ønsketenkning? Hvor mange gjelder det, når bare 9% får god akutt symptomlette og 94% (kilder) opplever bivirkninger? Det finnes ingen evidens for at antipsykotika fremmer «psychosocial functioning, vocational functioning, and quality of life» (Buchanan et al 2010 PORT Treatment Recommendations), ref. nr. 296 i retningslinjene, |
Så langt sammenfatningen av hva forskningen viser. Psykiatrisk praksis har blitt ledet av den kunnskapsresistente psykiatriske maktelite som tror at "hos det store flertallet bidrar medisiner til symptomlette, funksjonsbedring og høyere selvrapportert livskvalitet."(Legetidsskrift, 12.05.2017), «revolusjon i behandling» og lurt seg selv, FHI (med unntak), Helsedirektoratet og Helsedirektøren med historieforfalskning, realitetsfornektelse, uvilje å rette feil, og motstand mot nødvendige forbedringer. Medisinering av nesten alle (Bergstrøm et al. 2018: 97%) og ulovlig tvangsmedisinering er resultatet.
Forskningsbasert informasjon til pasientene ville gjøre samtykke gyldig. På tross av denne feilinformasjon lar pasienten ikke lure seg og «opp til 93%» slutter hvis dem har mulighet til det, pga. liten usikker effekt og at «94%» (kilder) opplever bivirkninger. Behandlere som ikke tar hensyn til bivirkningene feiltolker det som at «dette er en vanskelig pasientgruppe å behandle ... på grunn av sykdommen er mange ofte mistenksomme og skeptiske til behandlingen.» FHI rapport 8-2009. Med hjelp av tvangsmedisinering blir det – på tross av motstand – oppnådd at nesten alle medisineres.
Bergström, Seikkula et al. 2018 sammenlikner alle 108 Open dialogue pasienter med alle 1763 FEP pasienter i Finland over et tidsrom av 19 år. Open dialogue (OD) halverer bruken av nevroleptika. Uføretrygding, reinnleggelse og pasienter under behandling halveres med OD.
Psykiatrisk praksis har i 2 årtier ignorert og sabotert sine lovforpliktelser: Tvangsinnleggelser gikk opp med 50% fra 5719 til 8682 i perioden 2001 til 2020, det høyeste i Europa 10 ganger høyere enn Italia og Portugal.
I oppdragsbrevet 19.3.2010 ble det pålagt: «Systematisk innføring av alternative metoder til tvang, herunder medisinfrie behandlingstilbud»
Arbeidsgruppe «Retningslinje om forebygging, reduksjon og riktig bruk.av tvang» i 2015 ble ikke gjennomført og skulle inngå i arbeidet med pakkeforløpene. Men pakkeforløp egnet seg ikke.
Tvangsbehandling deriblant tvangsmedisinering inngår ikke i faglige råd 2019 «Tvang i psykisk helsevern for voksne – forebygging og riktig bruk av tvang». «Dette begrunnes med at slike anbefalinger inngår i ulike nasjonale faglige retningslinjer og pakkeforløp».
Å forlate formålet med reduksjon av tvang tilfredsstiller psykiaterens motstand mot tvangsreduksjon men er i strid med Strategi 2012-2015, med Helsedepartementets krav 19.3.2010 og med handlingsplan menneskerettigheter
Europarådet er mer ambisiøs: «reduce, prevent or even eliminate coercive practices in mental health settings»
Brukerorganisasjonene Hvite Ørn og We Shall Overcome har kommet med en kommentar til innhold og arbeidsprosess at faglige råd ekskluderte tvangsmedisinering: «Måten den biomedisinske psykiatrien møter psykoserammede pasienter på, med ”realitetsorientering” om at medikamenter er nødvendig og eneste løsning samt trusler om tvangsmedisinering, skaper et alvorlig konfliktklima som igjen trigger aggresjon og raseri hos pasientene».
Helsedirektoratet saboterte Sivilombudsmannen, feilinformerte Fylkesmenn, godkjente ulovlig tvangsmedisinering 2019 på basis av faglig lavmål i påvente av pågående revidering av retningslinjene. Arbeidetsgruppen som skal finne denne framtidig evidens ble påbegynt først 2021.
Ved bestilling av «Oppdrag av Helsedirektoratet til FHI om effekten av antipsykotika ved tvangsbehandling» uttaler FHI «Det er ikke vanskelig å se at dere har et behov for opplæring i og kvalitetssikring av denne typen arbeid» som skaper utfordringer for samarbeidet. Saksbehandlere selv uttaler at det «er vanskelig for oss som ikke kan de nyeste metodekravene».
FHI fant «Manglende kunnskap om effekt av antipsykotika ved behandling uten pasientens samtykke» dvs. «Det er usikkert om effekten av tvangsbehandling med antipsykotika er forskjellig fra effekten av frivillig behandling, når psykosesymptomer, reinnleggelse og psykososial fungering vurderes.»
I det pågående arbeidet om revisjon av legemiddelkapittelet av psykoseretningslinjene ble Hvite Ørn sine 2 representanter vraket. Bare 2 brukerrepresentanter står mot 11 helsepersonell
«Hvis man slutter brått med antipsykotika, er faren for tilbakefall stor. Det er vanskelig å fastslå for den enkelte pasient hvorvidt tilbakefallet skyldes abstinens og hva som skyldes bortfall av en mulig beskyttende effekt av antipsykotika» skriver Smedslund, Camilla Stoltenberg. Men den psykiatriske maktelite og praktikere tror på sitt synsbedrag at «tilbakefall» skyldes tilbakekomst av sykdommen og glemmer seponeringseffekten. Begge har i 2 årtier behandlet psykiatrien som rettsfri rom der mangel på forskning av positiv effekt av tvang tolkes slik at fravær av forskning betyr at det skyhøye tvangsnivå er i orden: det finnes ikke forskning at det er for mye.
Fellesaksjonen for medisinfrie behandlingsforløp har 28.04.2021 foreslått en bred og helhetlig gjennomgang av tvangsmedisinering med utgangspunkt i Norges menneskerettslige forpliktelser og Sivilombudsmannens uttalelser om ulovlig tvangsmedisinering.
I 2017 kom FNs spesialrapportør på helserett, Dr. Dainius Pūras, med rapporten “Report of the Special Rapporteur on the right of everyone to the enjoyment of the highest attainable standard of physical and mental health”, til Menneskerettighetsrådet. Det etterlysest radikale endringer i behandlinga i psykisk helsefeltet. Dagens praksis, med biomedisinsk tenking og overdreven bruk av psykofarmaka, er mislykka.
De tre største hindringer for reform er:
den dominerende biomedisinske tilnærminga,
maktbalanser; legen bestemmer ensidig hva behandling som er best for mennesket som søker hjelp, og
feil og mangler, både i kunnskapsgrunnlag og forsking, med tette band til legemiddelindustrien.
Det må til ei skifte, til ei mer heilhetlig, human tilnærming, der det blir sett til andre stader i verda: der mennesket kan bli og blir friske, selv av de mest alvorlege psykiske helsetilstandene, og kan leve sitt liv rikt og til det fulle deretter.
«Alternativet (til Basal Eksponeringsterapi) for disse pasientene så ut til å være (over)medisinering og andre biologiske behandlingsmetoder, og for mange oppbevaring i institusjon, varig funksjonssvikt og stor fare for en tidlig død». «Psykisk helsevern koster samfunnet ekstremt mye, og vi kunne fått til dobbelt så mye med halvparten av de pengene som brukes i dag» Didrik Heggdal har skapt en revolusjon innen psykisk helsevern i Norge, og er grunnleggeren av BET-behandlingen (Basal Eksponeringsterapi).
WHO følgte opp med: New WHO guidance seeks to put an end to human rights violations in mental health care:
“This comprehensive new guidance provides a strong argument for a much faster transition from mental health services that use coercion and focus almost exclusively on the use of medication to manage symptoms of mental health conditions, to a more holistic approach that takes into account the specific circumstances and wishes of the individual and offers a variety of approaches for treatment and support,” said Dr Michelle Funk of the Department of Mental Health and Substance Use, who led the development of the guidance.
Modellprogrammer som nevnes er f. eks.: Open dialogue, Basal eksponeringsterapi (BET), Heidenheim klinikk og Soteria Berne.
Cooper et al. 2021: Opinion Piece: The case for establishing a minimal medication alternative for psychosis and schizophrenia:
We recommend that healthcare providers should be encouraged to develop a psychosocial treatment package for people with psychosis or schizophrenia that provides a realistic possibility of minimising antipsychotic exposure.
OpenExcellence gir evidensen for REVOLUTIONARY MOVEMENTS in Mental Health Care.
There is something fundamentally wrong with our current mental health care system. Mental health care as we know it is failing people worldwide. Medications are over-prescribed, people are forced into treatment without their consent, and many end up hopelessly lost within the system.
Fem tiltak som vi støtter gjør virkelig fremgang mot å skape psykisk helsevern som fungerer:
Open dialogue
Hearing voices
Peer support
Crises respites
Describing
På tross av feilinformasjon pasientene får slutter «opp til 93%» og forsøker dermed gi et bidrag til egen helse. Dessverre lar både Helsedirektoratet og delvis FHI lure seg og støtter ikke en nødvendig revolusjon, men legitimerer den nåværende overmedisinering av for mange i for lang tid med for høye doser.
De få forskningsrapporter om tvang bl. a. referert i referanselisten konkluderer alle at det finnes lite forskning med dårlig kvalitet. Men FHIs rapport som ignorerer traumer og nocebo er særdeles tynn og framstiller en skandaløs mangelfull forskningstilstand likegyldig ovenfor pasienters lidelser.
Andere studier har iallefall gjort en avveining og kommet bl. a. fram til «Når det gjelder pasientens beste, behandlingskriteriet og kravet om «gunstig virkning som klart oppveier ulempene» (personlig integritet – phvl § 4–2), ser ikke forskningsgrunnlaget ut til å kunne gi klar støtte for bruk av tvungen medisinering.» (ref, 8 i rapporten)
“Dignity must prevail” – An appeal to do away with non-consensual psychiatric treatment World Mental Health Day – Saturday 10 October 2015 skriver Catalina Devandas-Aguilar, and on the right to health, Dainius Pûras: «The concept of ‘medical necessity’ behind non-consensual placement and treatment falls short of scientific evidence and sound criteria...The legacy of the use of force in psychiatry is against the principle ‘primum non nocere’ (first do no harm) and should no more be accepted».
Rapportens oppgavestilling var effekt av tvang på tvangsmedisinering. Allikevel blir frivillig behandling tatt opp med et oppgulp av psykiatriens myter, bl. at symptomreduksjon bedrer funksjonsevne. Dermed når man ikke engang når opp til nivået i bestillingen når det gjelder effektene.
Rapporten anbefaler: «Resultatene i denne oversikten gir et uklart bilde av effekten av tvang på bruk av antipsykotika sammenlignet med frivillig behandling. Det er derfor viktig at eventuelle revideringer på retningslinjer ikke baseres på disse usikre funnene men ses i sammenheng med klinisk erfaring, brukernes erfaringer og preferanser og eventuelt andre hensyn.»
Dermed anbefales å erstatte evidens med «klinisk erfaring, brukernes erfaringer». Klinisk praksis har ført til en folkehelsekatastrofe. Selv om brukerne er mer fornuftig har Helsedirektoratet sørget for med vraking av brukerrepresentanter og bare 2 brukerrepresentanter i et håpløst mindretall blant 10 klinikere støttet av den kunnskapsresistene psykiatriske maktelite at den nødvendige revolusjon av helsetjenesten blir blokkert. Dessuten har Helsedirektoratet drevet et årelangt trenering av reduksjon av tvangsmedisinering som er lett å oppnå når det bare er vilje til stede. Helekatastrofe prosessoren kom bare igang fordi psykiatrien var uvillig til å tilpasse seg at Sivilombudsmannen kjente tvangsmedisinering ulovlig.
FHI krenker med sitt uvitenskapelige råd OL Prp. Nr. 11 (1998-1999) kapittel 8.4.6 «Departementet var av den oppfatning at et strengt faglig forsvarlighetskriterium, ... ville sikre mot overtredelse av EMK artikkel 3» (forbud mot tortur).
Rindal, 23.6.21
Walter Keim
Referanse: Forslagsskjema - bestilling av systematisk oversikt fra Kunnskapssenteret/FHI: Tvangsbehandling med eller uten antipsykotika i kombinasjon med andre legemiddelfrie tiltak
