Leserbrev, debatt, kronikk: Når skal den velmenende formynderstat slutte å legitimere tortur i psykiatrien?


Urgent Appeal to Norway to discontinue immediately forced treatment and hospitalization by the UN Working Group on Arbitrary Detention, the UN Special Rapporteur on the Rights of Persons with Disabilities and the UN Special Rapporteur on the right to Health datet 30. January 2017 (ref. UA Norway 1/2017)
Norge bør sørge for at politiet og relevant helsepersonell får opplæring i Torturkonvensjonen
. FNs komité mot tortur 2012 CAT/C/NOR/CO/6-7: http://www.fn.no/Tema/Menneskerettigheter/Norge-og-menneskerettighetene/Tortur. Både rettslærde og dommere trenger opplæring.


Walter Keim sak 2015/5816
Almbergskleiva 64
6657 Rindal, 28.1.2019


Åpent brev til Helsedirektoratet (sak 19/4832, ref. 2015/5816-36)

Kopi: Fylkesmannen i Oslo og Akershus, Fylkeslegen i Rogaland, Fellesaksjonen for medisinfrie behandlingsforløp, Pasientorganisasjoner, Menneskerettsorganisasjoner, Fylkeslegen i Sør-Trøndelag


Pasientperspektiv på Fylkesmannens nøling å bøte på urett som følge av ulovlig tvangsmedisinering, i lys av FN torturtilsynets krav

Det refereres til Sivilombudsmannens (SOM) uttalelse 21.1.2019 (2017/3156) "Fylkesmannens vedtak om tvangsmedisinering – krav om «stor sannsynlighet» for vesentlig positiv effekt og enkelte andre vilkår":

"Ettersom Fylkesmannen har lagt til grunn en uriktig forståelse av kravet til stor sannsynlighet og dermed en uriktig rettsanvendelse, er vedtakene om tvangsmedisinering ulovlige.
Hvis det stemmer som Fylkesmannen skriver, at «dersom Fylkesmannen skal legge til grunn at ‘stor sannsynlighet’ innebærer et sannsynlighetskrav på 50 % eller høyere, vil dette kunne innebære betydelige endringer i behandlingspraksis» kan ikke ombudsmannen se annet enn at dagens behandlingspraksis er ulovlig. Dersom dette stemmer, gir en slik ulovlig praksis grunn til alvorlig bekymring.
Ombudsmannen ber dessuten Fylkesmannen vurdere hvordan det kan bøtes på den urett som er begått overfor klageren."

25.1.19 opplyser Seksjonssjef Gaute Skirbekk ved Fylkesmannen i Oslo og Viken ikke ville bøte på uretten men avventer svar på 2019/731 - Fylkesmannen i Rogaland – Lovfortolkning - Psykisk helsevernloven § 4-4 fjerde ledd – Tvangsmedisinering henvendelse til Helsedirektoratet. Det ble søkt innsyn i denne henvendelsen. Håper Fylkesmenn at medisinsk-faglige hensyn skal trumfe loven og dermed berge en ulovlig praksis?

Hvilken virkning har de bindende folkerettslige forpliktelsene styrket av Prop.147 L (2015–2016), som de statlige myndigheter skal respektere (§92 Grunnloven) bl. a. torturkonvensjonen? Utdyping av svak kunnskapsgrunnlaget for tvangsbehandling med antipsykotiske medikamenter. Gir antipsykotika «pasienter en mulighet til behandling som kan være av avgjørende betydning for deres bedring» (Fylkesmann ifølge SOM), Oppveier gunstige virkninger klart for ulempene? Internasjonalt perspektiv: Hvordan reagerer utenlandske pasienter, advokater og domstoler?

I konklusjonen henvises til psykiatriens historie med bl. a. belteleggingsskandalen som har avdekket at tvangspsykiatrien er en rettssikkerhetsmessig katastrofeområde. Flere Stortingsrepresentanter var enig at det var VGs avsløringer som framtvang Stortingets behandling var den alvorligste saken i denne stortingsperioden som dokumenterer total svikt av det statlige tilsyn. Formålet med Psykisk helsevernloven vedtatt 10.2.2017: «Formålet med loven her er å sikre at etablering og gjennomføring av psykisk helsevern skjer på en forsvarlig måte og i samsvar med menneskerettighetene og grunnleggende rettssikkerhetsprinsipper. Det er et formål med reglene å forebygge og begrense bruk av tvangDette er uverdig pasientenes helsetjeneste. Sivilombudsmannen prøver å hjelpe Fylkesmannen på den riktige siden av loven etter årtier med ulovlig tvangsmedisinering. På denne bakgrunn er Fylkeslegens trenering av vurderingen å bøte på urett uforsvarlig.

Lovens krav for tvangsmedisinering og forholdet til tortur

I forarbeidene til lov om psykisk helsevern Ot. Prp. Nr. 11 (1998-1999) kapittel 8.4.6 var «Departementet (...) av den oppfatning at et strengt faglig forsvarlighetskriterium, krav om grundige forundersøkelser og et krav om «stor sannsynlighet» for at tvangsbehandlingen ville ha en positiv effekt, ville sikre mot overtredelse av EMK artikkel 3» (forbud mot tortur). (se rapporter Forebyggingsenhet mot tortur). Departementet skriver videre: «I forbindelse med det pågående lovarbeidet har en pasient skrevet til departementet at han føler tvangsbehandlingen med nevroleptika som en psykisk tortur som invalidiserer ham.» I besøksrapporten av Sivilombudsmannens forebyggingsenhet mot tortur i Sørlandet sykehus, Kristiansand 7.-9. september 2015 står det: “Pasienter som var tvangsmedisinert hadde imidlertid stort sett negative opplevelser som blant annet ble beskrevet som «forferdelig», «grusomt», og «tortur».” «(P)asienterfaringer (viser) at bruk av tvang kan oppleves som et sterkt traumatisk overgrep» (Helsedirektoratet: Kontroll av tvangsbruk i psykisk helsevern i 2015).

Styrket stilling av menneskerettighetene

I kjølvannet av belteleggingsskandalen kom Prop.147 L (2015–2016) der ble ble lagt til grunn at
Grunnloven § 92 fastsetter en generell plikt for staten til å ivareta
menneskerettighetene. Staten skal respektere og sikre menneskerettighetene slik
disse er nedfelt i Grunnloven og i traktater som er bindende for Norge. Dette gjelder
blant annet menneskerettighetene etter EMK og FNs konvensjon om rettighetene til
mennesker med nedsatt funksjonsevne (CRPD). Statens myndigheter er forpliktet
både til å respektere og til å sikre gjennomføringen av rettighetene.”

Dette styrker menneskerettighetene fordi traktatene og CRPD er eksplisitt inkludert.

Er tvang omsorg eller tortur?

Fylkesmannen viste til om at «det i Norge er erfaring med at Zyprexa er ansett å ha rask og god effekt ved akutte psykoser, også for ungdom». Staten forsvarer tvang er «med å sikre at samfunnet yter nødvendig omsorg i situasjoner hvor den enkelte ikke er i stand til å ta vare på seg selv». Hverken gode intensjoner eller påstander om medisinsk nødvendighet kan sette til side kravet at lover som legitimerer psykiatrisk tvangsbehandling (f. eks. lov om psykisk helsevern) avskaffes på basis av:

Tvangsbehandling bør altså forbys ifølge FNs torturtilsyn. Staten tror på psykiatriens falske påstand at tvang er omsorg og nødvendig framfor pasientenes folkerettslige forankrete menneskerettigheter. Den for tortur nødvendige intensjonen dokumenteres i tvangsvedtakene med den diskriminerende begrunnelse «alvorlig sinnslidelse».

5 FN komiteer (3), Europarådet sin kommissær, Mental Disability Advocacy Center (MDAC), diskrimineringsombudet (LDO), helsedirektoratet, FFOs skyggerapport og Erfaringkompetanse (Tiltak 2: toppmøte 2015) støtter redusering og fjerning av tvang og krever handling. LDO uttaler med klart språk «Norge bryter menneskerettigheter (2013)», «Stopp diskriminering Høie (2014)» og «Rydd opp nå Høie (2015)».
Ifølge Grunnloven § 92 skal «Statens myndigheter (...) respektere og sikre menneskerettighetene slik de er nedfelt i denne grunnlov og i for Norge bindende traktater om menneskerettigheter.»
Norsk rett og praksis må være innenfor rammene av rettslig bindende konvensjoner for Norge. Dersom Norge ikke gjennomfører rettighetene, foreligger det et folkerettsbrudd. (NOU 2016: 17. På lik linje. Kapitel 12-7).

Høyesterett presiserte følgende i Rt. 2010-396 avsnitt 25: ”Det er på det rene at staten ikke bare plikter å avslutte en vedvarende menneskerettskrenkelse, men også å reparere følgene av krenkelsen så langt som mulig.”

"Ifølge anerkjent juridisk tolkning styrker hensyn til disse menneskerettigheter frihet fra tvang og lovregelen om krav for «stor sannsynlighet», dvs. Ombudsmannen bunnsolide argumentasjon bygget på psykisk helsevernloven.

FNs tilbakemeldinger om tvang

Både FNs komité mot tortur(TK), FNs menneskerettighetskomité (SP), FNs komité for økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter (ØSK) og Universal Periodic Review (UPR) har ikke tatt hensyn til at Norge ratifiserte skandaløst sent og kom med konvensjonsstridige reservasjoner.

I tillegg til CRPD komiteeen har 4 FN komiteer (3) støttet redusering og fjerning av tvang og krevet handling.

Hva viser psykiatriens egen forskning?

Tomi Bergström, Jaakko Seikkula et al. 2018 sammenlikner alle 108 Open dialogue pasienter med alle 1763 FEP pasienter i Finland over et tidsrom av 19 år. Open dialogue (OD) bruker nevroleptika for 20% av pasientene i begynnelsen, standard behandling (CG control group) 70%. Ved avslutning bruker med OD 36% av pasientene nevroleptika for CG er det 81%. Uføretrygding, reinnleggelse og pasienter under behandling halveres med OD. Standardiserte dødstall (SMR) synker fra 3,4 til 2,9 med OD. Denne registerstudie beskriver fakta/realitet i Finland.

Med utgangspunkt at forskning skal forklare virkeligheten, hva sier psykiatriens egen forskning, er den i motstrid til Open dialogues (Bergström et al. 2018) gode behandlingsresultater?

Effektstørrelser for antipsykotikabruken

Sivilombudsmannen tar utgangspunkt i "Paulsrud utvalget 2011 (som) viser at antipsykotika har litt bedre effekt enn placebo. Ved akutte psykoser er effekten (symptomdemping) 10–20 prosent bedre, ved langtidsbehandling (hindre tilbakefall) 25 prosent bedre...Det store flertallet har utelukkende negative effekter." (Kjetil Lund: Aftenposten 23.JUN.2016). Her vises til forskning som støtter konklusjonene.

Effekten nedenfor angis i Number Needed to Treat (NNT), dvs. antall pasienter som må behandles for å hjelpe en. NNT=1 er best, alle pasienter får hjelp. Eksempler er Leucht et al 2017 for symptomlette akutt psykose for 9% av pasientene, dvs. NNT=11 og Annbjørg Haram et al. 2018: Psychotherapy in schizophrenia NNT=1.15 (GAF-S) og NNT=1.09 (GAF-F).

Det ansees tradisjonell støttet av retningslinjene nødvendig å tilby alle nevroleptika for psykoser og schizofreni. Imidlertid skal det legges merke til at studien Leucht et al. 2009 finner for førstegangspsykose 41% minus 24% for placebo dvs. 17% (NNT=6) av pasientene for en 20 % symptomlindring ifølge medisinering. Leucht et al. 2012 behandler vedlikeholdsbehandling med nevroleptika. Studiene omfatter mellom 7 og 12 måneder og gir forebygging av tilbakefall for medikamenter (drug) 27% (NNT=3) Leucht et al. 2017 har fant for akutt psykose 23% minus 14% placebo dvs. 9% (NNT=11) for «god respons» angående symptomlette.

Da virkningen er bare symptomlindrende og ikke på psykosen er uttrykket «antipsykotika» ikke dekkende og nevroleptika bedre.

Farmakologer sammenlikner med somatikken

I «Ti bud for behandling med psykofarmaka» (Tidsskr Nor Legeforen 2015; 135: 16-7 doi: 10.4045/tidsskr.14.1143) skrive farmakologer: «Det finnes lett tilgjengelige behandlingsanbefalinger for psykiske lidelser, og det er utarbeidet retningslinjer og indikasjoner for hvert enkelt legemiddel. Det finnes flere anbefalinger for god legemiddelbehandling. Gjennom erfaring ved psykiatriske og farmakologiske avdelinger har vi sett at det likevel er vanlig å behandle pasienter med legemiddelkombinasjoner som ikke er dokumentert, i doser som ikke er anbefalt og på ikke-godkjent indikasjon. Vi ser dette daglig på rekvisisjonsskjemaer, i blodprøver og blant pasienter på psykofarmakologisk poliklinikk.» Ingerssen er en sammenlikning med somatikken:

Du er på legevakten fordi du har vondt i halsen. Etter å ha blitt undersøkt får du resept på et antibiotikum. En uke senere er du fortsatt like dårlig. Fastlegen din mener et nytt legemiddel vil fungere bedre og skriver ut dette i tillegg, siden det ikke kan utelukkes at du kunne vært enda verre uten det første legemidlet. Etter to uker med behandling er du heldigvis nesten frisk. Legen din vil likevel at du skal fortsette med begge legemidlene i halv dose en stund til for å forebygge tilbakefall. I tillegg skriver han ut medisin mot virus, siden det ikke er helt sikkert at det var bakterier som gjorde deg syk.

Dette er ikke en sann historie. Leger i Norge skal ikke behandle infeksjoner på denne måten. Men dersom vi endrer litt på historien og bytter halsinfeksjon og antibiotika med psykisk lidelse og psykofarmaka, er den dessverre ikke like usannsynlig.

«Etter min oppfatning brukes det i dag for mye antipsykotika» skriver formann i Norsk psykiatrisk forening Ulrik Fredrik Malt i Dagens medisin 5.8.16.

FHI rapporten om langtidsbehandling med antipsykotika konkluderer: «I dag er det slik at man av forsiktighetsgrunner forsøker å holde dosene av antipsykotika på det lavest mulig virkningsfulle nivået for å unngå bivirkninger». I «lavest mulig virkningsfulle nivå» ligger det indirekte å unngå unødvendig virkningsløs medisinering.

Vedlikeholdsbehandling

Leucht et al. 2012 behandler vedlikeholdsbehandling med nevroleptika. Studiene omfatter mellom 7 og 12 måneder og gir forebygging av tilbakefall for medikamenter (drug) 27% (NNT=3) og placebo 64%. Resultatene for å hindre reinnleggelse er 1 av 5 pasienter (NNT=5) og konklusjonene for videre forskning er "focus on outcomes of social participation and clarify the long-term morbidity and mortality". Folkehelseinstituttet, område for helsetjenester 2019: «Nytteverdien av behandling for voksne med primær psykose: dokumentasjonsgrunnlag for samvalgsverktøy.» valgte Leucht 2012 (Cochrane Database of Systematic Reviews) som studie for å dokumentere effekt av antipsykotika.

Ingen evidens for langtidseffekt

Det finnes ingen evidens for vedlikeholdsbehandling ut over 3 år (FHI: ISBN 978-82-8121-958-8 og Leucht et al 2012). Bjornestad, Larsen et al. 2017 innrømmer at evidens for vedlikeholdsmedisinering mangler: «Due to the lacking long-term evidence base (Sohler et al., 2016)...» (1). Leucht et al., 2012, skriver på side 27: “… nothing is known about the effects of antipsychotic drugs compared to placebo after three years”. Dermed er det ingen evidens for positive effekter for pasienter etter 3 år. Psykiatrien har i alle år langtidsmedisinert uten evidens. Kommentaren var i beste fall at det trengs mer forskning. FHI har oppsummert i «Hva vet vi om langtidsvirkninger av antipsykotika?» Langtidsvirkningene av antipsykotika er ukjente. Bedre helseregistre kan gi ny kunnskap. Fagfellene forsøker å legitimere langtidsmedisinering med at det er konsens for det: 22.5.17 skriver fagfellene til FHI: «I utgangspunktet er jeg usikker på hele prosjektet...(som) blir brukt til å så tvil om fornuften i en praksisen... (det) vi som ser dette «fra den andre sida» opplever at slik brukes det ofte.» "Jeg er enig i Jan Ivars kommentar om setningen «Det er uenighet i fagmiljøet om effektene oppveier bivirkningene ved behandling over flere år». Jeg tror det er mer presist å si at «noen i faget stiller spørsmål ved den konsensus som eksisterer i faget»"

Edsvoren erklæring Robert Whitaker 1. June 2016 oppsumerer:

In summary, the research literature reveals the following:

a) Antipsychotics increase the likelihood that a person will become chronically ill.

b) Long-term recovery rates are much higher for unmedicated patients than for those who are maintained on antipsychotic drugs.

c) Antipsychotics cause a host of debilitating physical, emotional and cognitive side effects, and lead to early death.

d) The new “atypical” antipsychotics are not better than the old ones in terms of their safety and tolerability, and quality of life may even be worse on the new drugs than on the old ones.

Mesteparten blir dårligere i løpet av 18 måneder

Levine et al 2012 undersøkte forløp av behandlingsreaksjoner for Clinical Antipsychotic Trials of Intervention Effectiveness (CATIE). «Trajectory analysis of the entire sample identified that 18.9% of participants belonged to a group of responders. This figure increased to 31.5% for completers, and fell to 14.5% for dropouts.» For 23,7% av dem som fullførte forverret PANNS symptomer fra ca. 8% i begynnelsen til 30% etter 18 måneder. 34,6 % hadde svak positiv reaksjon i begynnelsen som gikk over til svak negativ resultat i slutten. Ca. 73% avsluttet forsøket (drop-outs) pga. slike utilfredsstillende utfall. For 12,6 % av drop-outs forverret PANNS symptomer fra ca. 3% i begynnelsen til 35% etter 18 måneder.

Det viser seg at regelen at 20% ikke responderer på antipsykotika er ikke evidensbasert. Det er flere dvs. 2/3 del for grensen <50% symptom reduksjon og 19,8 % som reagerer mer eller mindre negativ, dvs. <0% symptomreduksjon. (Samara, Leucht et al. 2018. How Many Patients With Schizophrenia Do Not Respond to Antipsychotic Drugs in the Short Term? An Analysis Based on Individual Patient Data From Randomized Controlled Trials.)

Bivirkninger

Norsk legemiddelhåndbok nevner ca. 11 mulige bivirkninger bl. a. sedasjon, metabolske (f. eks. vektøkning, diabetes), motoriske bivirkninger (f. eks. parkinsonisme, kriblende uro), tardive dyskinesier og intellektuell og emosjonell hemning.

Leslie Citrone 2011 angir («number needed to harm» (NNH) for bivirkning "Weight gain ≥7%", Somnolence og Akathisia (manglende evne å sitte stille)" for 10 forskjellige antipsykotika. Verdiene varierer sterkt med bivirkning og antipsykotisk middel mellom 6 for vektøkning av Olansopine og 100 for akatisi for Ziprasidone (se tabell).

"A meta-analysis by Allison and Casey 2008 provided an estimate of the mean weight gain in patients receiving standard doses of antipsychotics over a 10-week period: the mean increases were 4.45 kg with clozapine, 4.15 kg with olanzapine, 2.92 kg with sertindole, 2.10 kg with risperidone." Med olanzapine på en dose av 15mg/dag kan 10 kg overstiges i første år.

Informasjonsbrosjyren av noen sykehus i Rheinland-Pfalz og Network Self-help on Mental Health in Rhineland Palatinate finansiert av den farmasøytiske industri gir bl. a. opplysninger om antipsykotikas virkninger og bivirkninger:

1. Motor disturbances

• cramping of the tongue and the muscles of the
throat, or visual cramps (early dyskinesia; risk 2-25%)

• limitations on movement, rigid gaze, trembling
(drug-induced Parkinson syndrome; 15-30%)

• tortuous restlessness of the legs (akathisia; 20-25%)

• permanent involuntary movement, especially
of the tongue, mouth or facial muscles (tardive dyskinesia; 15-20%)

I sum får vesentlig flere pasienter bivirkninger enn pasienter som får symptomlette.

NHI informerer: «tardive dyskinesier forekommer hos så mange som 15-30% av de pasientene som behandles med antipsykotiske medikamenter i 3 måneder eller lengre.»

Disse bivirkningene støtter forskningsbasert bruk med lavest mulig doser, til færrest mulig pasienter i kortest mulig tid.

Pasienters reaksjon på dagens over- og feilmedisinering

Før tvangsmedisinering iverksettes må frivillighet våre prøvd.

Lav symptomletteeffekt i begynnelsen, ingen evidens for langtidseffektbivirkningene, omfang av negative virkninger (Levine 2012)kritikk av studiene støtter også et paradigmeskifte til lavere doser for færre pasienter over kortere tid (1).

Disse problemene har pasienter forstått: «Pasientene og personalet har ulikt syn på om medisiner er nødvendig. Et av stridstemaene mellom pasientene og de ansatte er om medisiner er en nødvendig del av behandlingen. Som regel mener personalet at en pasient må bruke nevroleptika, mens pasienten selv ikke ønsker det.» (Erfaringskompetanse.no 2012:3. Tvang i psykisk helsevern. Ansatte og misfornøyde brukeres ulike oppfatninger). «Brukerne påpeker at de trenger omsorg og aktiviteter fremfor medisiner.»(«BRUKER SPØR BRUKER» Delrapport I til sluttrapport for Prosjekt Kvalitetsforbedring gjennom brukererfaring).

Hvordan klarer psykiaterne å overbevise 97,3% av pasientene (Bergström et al. 2018) å ta antipsykotoka når det er bare evidens for at 9% opplever symptomlette for akutte psykoser? Merete Nesset fortalte i sitt foredrag på Amaliedagene 2018 å ha blitt forklart: "Du har en alvorlig sinnslidelse og må stå på medisiner resten av livet" (psykiater Torgeir Husby) og "Uten disse medisiner blir hjernen din ødelagt. Det viser internasjonal forskning" (Synne Sørheim). Psykiaterne Husby og Sørheim er offentlig kjent gjennom den første Breivik sakkyndigerklæring. Tingretten hadde gode grunner å underkjenne denne rettspsykiatriske vurdering. En ansatt fortalte: «Min primæroppgave er på avdelingen er å realitetsorientere sånna gærninger som deg». Hva om psykiatri feier på sin egen dør og slutter å fornærme alvorlig lidende pasienter?

Tvangsvedtak krever "stor sannsynlighet" ifølge loven. Ketil Lund konkludere derfor "Tvangsmedisinering må forbys"(3), men legitimeres av Fylkeslegen "et nærmest latterlig klageorgang" (1). En kunnskapsresistentendringsresistent og realitetsfjern  vrangforestilling at "hos det store flertallet bidrar medisiner til symptomlette, funksjonsbedring og høyere selvrapportert livskvalitet." (Legetidsskrift, 12.05.2017) legitimerer tvang. Jeg synes å ha mislyktes med mine bidrag til Dagens Medisin og Tidsskriftet for Den norske Legeforening om medisinfri behandling, tvang og nevroleptika til å påvirke aktørene. Mange pasienter klager mot tvang men få får medhold av fylkeslegen, kontrollkommisjonene og domstolene, som tror på psykiaternes påstander.

At effekt av medisinfri behandling benektes bidrar også til at tvang ansees som nødvendig, da pasienten ansees å ikke forstå at medisinering er nødvendig.

Ca. et dusin brev til Jan Ivar Røssberg og faktasjekk med nyere forskning har vært nytteløst som innlegget hans i dialogkonferansen viser.

FHIs bidrag «Hva vet vi om langtidsvirkninger av antipsykotika?» med oppklaringer og FAGFELLEPROSESSER: Kritikken mot Kunnskapssenteret kan fra et pasientsynsvinkel med fordel være veldig tydelige for å bli forstått av helsevesenet, psykiaterne og det statlige tilsynet som svikter hittil.

Reaksjoner fra pasienter, advokater og Høyesterett i andre land

Pasientorganisasjoner, advokater og Høyesterett i andre reagerer skarpt.

Det er realistisk å forby tvangsmedisinering

Departementet var i Ot. Prp. Nr. 11 (1998-1999) kapittel 8.4.6. av den oppfatning at et strengt faglig forsvarlighetskriterium, krav om grundige forundersøkelser og et krav om «stor sannsynlighet» for at tvangsbehandlingen ville ha en positiv effekt, ville sikre mot overtredelse av menneskerettskonvensjon EMK Artikkel 3 (Forbud mot tortur). "NOU-en 2011:9 (Paulsrud utvalget) fastslår da også at dagens tvangsmedisineringspraksis er ulovlig ved at lovens menneskerettslig begrunnede krav om stor sannsynlighet for positiv effekt, ikke etterleves. Dette foregår utrolig nok med helsemyndighetenes stilltiende aksept". Kjetil Lund har derfor foreslått å bringe psykiatrien på den riktige siden av loven med å lytte til FN og fjerne hjemmel for tvangsmedisinering.

Erfaringene fra andre land viser det er mulig å forby tvangsmedisinering (Legetidsskift 21.02.2017) (5).
«Martin Zinkler. Germany without Coercive Treatment in Psychiatry—A 15 Month Real World Experience» viser at det er mulig å forby tvangsbehandling (6) med at hjemmel for det fjernes (2 BvR 882/09 and 2 BvR 633/11). Etter «forbudstiden» ble 2012 bare 0.5 % av innlagte tvangsmedisinert ca. en tiendel sammenliknet med tallet før. I Norge utgjør tvangsmedisinerte ca. 10 prosent av personene som ble behandlet i det psykiske helsevernet (SINTEF 2012). Det betyr at det blir ca. 20 ganger så mye tvangsmedisinering i Norge av innlagte sammenliknet med Tyskland.

Tysk høyesterett underkjennte 24 July 2018 (2 BvR 309/15, 2 BvR 502/16) lover som tillater beltelegging (fiksering) uten rettsordre. Lovgiver må innen 30.6.19 revidere loven.

Utenlandske pasientens klage til FN og FNs reaksjon

Selv om tvangsmedisinering blant innlagte psykiatriske pasienter er bare ca. 5 % av norsk nivå rapporterer pasientorganisasjoner Tyskland til FN (organisert bl. a. i «Forbund mot tortur i psykiatrien») som kriminell stat pga. at tvang i psykiatrien og tvangsmedisinering er fremdeles mulig (The Bundesverband Psychiatrie-BPE-Germany 19.2.2015: «Please condemn Germany as a human rights criminal.»). FNs CRPD komite svarte 17/04/2015: “The Committee is deeply concerned that the State party does not recognize the use of physical and chemical restraints, solitary confinement and other harmful practices as acts of torture.”

Pasienteorganisasjoner demonstrerte mot «World Congress of Psychiatry 8 - 12 October 2017» i Berlin med slagordet mot psykiatri «Fake science. Real harm.»

Reaksjoner av pasientenes advokater på pasientenes lidelser

Mange engasjerte advokater støtter Forbund mot tortur i psykiatrien (se folter-abschaffen.de oversettelse til Norsk «avskaff tortur»). Videre formulerte advokatene en mulighet å reservere seg mot psykiatrisk undersøkelse diagnose og behandling:

I ... deny the existence of any psychiatric illness, and instead consider the use of psychiatric jargon and psychiatric diagnoses as slander and a serious assault to my personality, and forced detention in a psychiatry as a serious violation of my right to freedom, and as I consider any type of psychiatric force treatment as torture and the most serious degree of grievous bodily harm, I wish to, pursuant to § 1901 a German Civil Code, establish an advance directive in order to protect myself from being given such diagnoses, i.e. slander and its consequences, by refusing to be subjected to the following medical procedures:

A) Under no circumstances may I be given any psychiatric diagnosis. I hereby prohibit all psychiatric specialists from examining me, in the same way as I prohibit all doctors who wish to examine me from attempting to give me any of the diagnoses listed in chapter 5 of the International Statistical Classification of Diseases (currently ICD 10th revision) as codes F00 through to F99 under the heading "Mental and Behavioral Disorders"...

En av de engasjerte advokatene er Dr. David Schneider, som er medforfatter av reservasjonen mot tvang, støtter «folter-abschaffen.de» (avskaff tortur), har kjempet fram at tvangsbehandling i psykiatrien ble forbudt av forfatningsdomstolen og politianmeldt ministere som foreslo nye tvangspsykiatrilover og parlamentariere som stemte for disse lovene. Dr. Martin Zinkler, overlege i støtter en psykiatri uten tvang bruker ikke tvang og har oppfordret politikere ikke innføre nye tvangslover da dem er overflødig.

«(P)asienterfaringer (viser) at bruk av tvang kan oppleves som et sterkt traumatisk overgrep» (Helsedirektoratet: Kontroll av tvangsbruk i psykisk helsevern i 2015).I besøksrapporten av Sivilombudsmannens forebyggingsenhet mot tortur i Sørlandet sykehus, Kristiansand 7.-9. september 2015 står det: “Pasienter som var tvangsmedisinert hadde imidlertid stort sett negative opplevelser som blant annet ble beskrevet som «forferdelig», «grusomt», og «tortur»". «Dialogseminarene viste at en del pasienter beskriver bruken av tvang med sterkt negative ord som krenkelse, tortur, kommunisme og Nazisme, og det var særlig tvangsbehandling med antipsykotika som ble kritisert slik (Forskeren forklarer: Slik opplevde pasientene tvang. Erfaringskompetanse 17. august 2018) Når vil Norske advokater bli like konsekvente talspersoner og forsvarere mot krenkelsene av klientene sine som i andre land?

Forskningsbasert bruk

Ifølge Nasjonale retningslinjer tilbys alle med diagnose psykose medisinering med nevroleptika. Nesten alle blir medisinert (TIPS medisinerte alle, Svedberg et al. 2001 93%, Waterreus et al., 2012 90%, Bergström et al. 2018 97,3 % på et eller annet tidspunkt). «A Guide to Minimal Use of Neuroleptics: Why and How by Volkmar Aderhold, MD and Peter Stastny, MD, June 2015» gir en oversikt og begrunnelse for for lavere doser av nevroleptika for færre pasienter over kortere tid. «Etter min oppfatning brukes det i dag for mye antipsykotika» skriver formann i Norsk psykiatrisk forening Ulrik Fredrik Malt i Dagens medisin 5.8.16. I "Brain changes through neuroleptics and therapeutic consequences" ser Volkmar Aderhold på forandringer i hjernen og mulige negative konsekvensene for behandlingen (12). "Antipsychotics should be used more selectively, for shorter durations and with lowest possible effective dose." (Weinmann et al. 2010). Alvarez-Jimenez, Wunderink et al. 2016 anbefaler at minimal dose av neuroleptika for færre pasienter over kortere tid. Zhou Y, et al 2018: «Dose reduction of risperidone and olanzapine can improve cognitive function and negative symptoms in stable schizophrenic patients» [published online February 1, 2018].

Recovery og nåværende praksis

Symptomlindring (1) og forebygging av tilbakefall (Leucht et al 2012) oppnås bare for et lite mindretall i begynnelsen, RCT evidens utover 3 år mangler helt og langtids bruk samvarierer med mer enn ca. 40% reduksjon i recovery og ca. 40% økning av uføretrygd/sykdom (1). Allikevel propagerer psykiatriprofessorene Jan Ivar Røssberg, Ole A. Andreassen, Stein Opjordsmoen Ilner (som utdanner psykiaterne) en endringsresistent, realitetsfjern (2) og kunnskapsresistent vrangforestilling at for "det store flertallet bidrar medisiner til symptomlette, funksjonsbedring og høyere selvrapportert livskvalitet."(Legetidsskrift, 12.05.2017). Denne vrangforestilling hindrer at åpning for medikamentfri behandling (3,4) i retningslinjene for psykosebehandling blir brukt («eksperimentell, uetisk», Larsen: «gigantisk feilgrep», faglig uforsvarlig) og legitimerer ulovlig tvangsmedisinering. Det finnes ingen evidens for at antipsykotika fremmer «psychosocial functioning, vocational functioning, and quality of life» (Buchanan et al 2010 PORT Treatment Recommendations). Fylkeslegens praksis når det gjelder klager mot tvangsmedisinering er svekket av naiv uvitenskapelig tro på psykiaternes påstander og feilinformasjon. Fylkeslegen legitimerer det ved å bare gi 3% av klagene medhold og framstår dermed som latterlig klageorgan (Ketil Lund). Sivilombudsmannen på peker i Lov og Rett 05 / 2017 (Volum 56). Psykisk helsevern og tvangsmedisinering: «Vi er her i legalitetsprinsippets kjerneområde: Tvangsmedisinering skal ikke forekomme uten at lovens krav er oppfylt.». Egentlig «må tvangsmedisinering forbys» (Ketil Lund).

Sammenfatning av "antipsykotikas" svake effekt, bivirkninger og dårlige behandlingsresultater

"På 1950-tallet, da stoffene vi nå kaller 'antipsykotika' først kom i bruk, innså psykiaterne at de var giftige stoffer som oppnådde å ha muligheten til å undertrykke tanker og følelser uten å bare sette folk i dvale som de gamle beroligende stoffene gjorde" (Joanna Moncrieff, MD 13. august 2013; Deniker P. Compr Psychiatry 1960 Apr; 1: 92-102.). Mainstream psykiatri var ikke komfortabel med tanken om at denne behandlingen i prinsippet virket ved å være et nevrologisk toksin. Oppringelsen ble fortiet og forvandlet til en sofistikert behandling.

Antipsykotisk medisin (nevroleptika) er ansett som hjørnestein for både korttids behandling og vedlikeholdsbehandling av psykoser og schizofreni. Minst 20%-30% reduksjon av psykotiske symptomer oppnåes bare et for et lite mindretall (1 av 6 ifølge Leucht et al 2009 ) i begynnelsen av psykosen. Tilbakefall hindres for et mindretall (reinnleggelse Leucht et al 2012 1 av 5) men fører til avhengighet, dvs. skaper psykotiske symptomer ved seponering. Leucht et al. 2017 har funnet (“Sixty Years of Placebo-Controlled Antipsychotic Drug Trials in Acute Schizophrenia”) «god respons» for akutt psykose 23% minus 14% placebo dvs. 9%, når det gjelder reduksjon av symptomene på PANSS. Det finnes ingen evidens for vedlikeholdsbehandling ut over 3 år (ISBN 978-82-8121-958-8). Psykiatriens påstand at for "det store flertallet bidrar medisiner til symptomlette, funksjonsbedring og høyere selvrapportert livskvalitet" mangler forankring i virkeligheten.
Denne kunnskapsresistente påstand fører til at nesten alle med schizofreni diagnose ble medisinert i begynnelsen ifølge standardbehandling som følger retningslinjene: TIPS medisinerte alle, Svedberg et al. 2001 rapporterer 93%, i Australia brukte mer enn 90% psykotrope medisiner (Waterreus et al., 2012). I et langtidsperspektiv er fremdeles ca. 70% TIPS, 75% Svedberg et al 2001 medisinert. Denne overmedisinering av for mange i for lang tid fører til dårlige behandlingsresultater. Med 75% på nevroleptika i lang tid etter gjeldene retningslinjer var 62 % uføretrygdet eller syk etter 5 år (7). Sammenliknet med Open dialogue tilsvarer det omtrent 40 % økning i uføretrygd/sykdom, mens recovery ble redusert med ca. 40%. (7)

Problemer med kroniske tilstander, hypersensitet, langtidsbehandling, svinn av hjernevolum og skjelving er godt dokumentert ( Robert Whitaker, Anatomy of an Epidemic 2010):

PETER C. GØTZSCHE, professor, dr.med., Rigshospitalet gir en oversikt av problemene og hvordan de kan løses:

I KRONIKEN 5. AUG. 2015 oppsummerer i Politikken: Tvang i psykiatrien bør forbydes: «(S)amlet set er psykofarmaka den tredjehyppigste dødsårsag i vestlige lande, efter hjerte-kar-sygdomme og kræft».

I 'Dødelig psykiatri og organiseret benægtelse' (2015) skriver P. Gøtzsche: "Jeg mener, vi kan reducere vort nuværende forbrug af psykofarmaka med 98 % og samtidig forbedre folks mentale sundhed og overlevelse."
"
Psykofarmaka er så skadelige, at de dræber over en halv million mennesker hvert år i USA og Europa blandt personer, der er mindst 65 år gamle. Det gør psykofarmaka til den tredjehyppigste dødsårsag efter hjertesygdomme og cancer."

Allikevel medisinerer psykiatrien nesten alle pasienter med diagnose psykose pga. en endringsresistent, realitetsfjern og kunnskapsresistent vrangforestilling at for "det store flertallet bidrar medisiner til symptomlette, funksjonsbedring og høyere selvrapportert livskvalitet."(Legetidsskrift, 12.05.2017). Fylkeslegen legitimerer denne praksis ved ukritisk aksept av psykiatriens påstander.

Edsvoren erklæring PETER C. GØTZSCHE, MD om tvangsmedisinering:

Conclusions

  1. In my opinion, which is solidly based on scientific facts, administering a psychotropic medication or medications to a patient against his or her will is not in his or her best interest.

  2. In my opinion, there are feasible less intrusive alternatives to administering a psychotropic medication or medications against a patient's will

Recovery resultater av naturalistiske studier

I lys av manglende evidens for vedlikeholdsbehandling over mer enn 3 år blir naturalistiske studier og kohortsstudier om langtidsbehandling interessant.

Harrow, M. & Jobe, T.H. (2012), Harrow et al 2014 langtidsstudie viser at pasienter med diagnose schizofreni underlagt medikamentfrie behandling klarer seg bedre i det lange løp dvs. 50% ble vesentlig bedre (høyere «recovery rate») etter 15 år sammenlignet med 5%.
Wunderinks randomiserte studie replikerte resultatene. Etter 7 år oppnår 40.4% recovery uten og 17.6% med nevroleptika
. Harrow, M. & Jobe, T.H. (2017) konkluder i “A 20-Year multi-followup longitudinal study assessing whether antipsychotic medications contribute to work functioning in schizophrenia”:

Negative evidence on the long-term efficacy of antipsychotics have emerged from our own longitudinal studies and the longitudinal studies of Wunderink, of Moilanen, Jääskeläinena and colleagues using data from the Northern Finland Birth Cohort Study, by data from the Danish OPUS trials (Wils et al 2017) the study of Lincoln and Jung in Germany, and the studies of Bland in Canada,” (Bland R. C. and Orn H. (1978): 14-year outcome in early schizophrenia; Acta. Psychiatrica Scandinavica 58,327-338) the authors write. “These longitudinal studies have not shown positive effects for patients with schizophrenia prescribed antipsychotic for prolonged periods. In addition to the results indicating the rarity of periods of complete recovery for patients with schizophrenia prescribed antipsychotics for prolonged intervals, our research has indicated a significantly higher rate of periods of recovery for patients with schizophrenia who have gone off antipsychotics for prolonged intervals.”

Harrow, M. & Jobe, T.H. (2018) :

Wunderink et al in the Netherlands, our own Chicago Followup Study, the Suffolk County study of Kotov et al in the US, and the long-term data provided by the Danish OPUS trial, the AESOP-10 study in England, the Finnish Birth Cohort Study, the Alberta Hospital Follow-Up Study in Western Canada, and the international follow-up study by Harrison et al are research programs included samples studied from 7 to 20 years. Unlike short-term studies, none of them showed positive long-term results.

Kan et paradigmeskifte mangedoble recovery, halvere uføretrygd/sykdom og reduserer schizofreni per år til en tiendedel?

Nesten alle med schizofreni diagnose blir medisinert ifølge standardbehandling som følger retningslinjene: TIPS medisinerte alle, Svedberg et al. 2001 rapporterer 93%, i Australia brukte mer enn 90% psykotrope medisiner (Waterreus et al., 2012). Etter 5 år er 62% syk eller uføretrygdet (Svedberg et al. 2001). Recovery rater med standard behandling forverret seg i løpet av årene: «17.7% in studies between 1941 and 1955, 16.9% in 1956–1975, 9.9% in 1976–1995, and 6.0% in studies after 1996» ifølge Jaaskelainen et al. 2013. Ifølge Psykoseretningslinjene bør recovery «tillegges stor vekt».

Jaakko Seikkula et al 2010 (Journal Psychosis Volume 3, 2011 - Issue 3) fant 80% recovery langtids effekt for første episode psykotiske pasienter behandlet med «Open Dialogue Therapy» i Western Lapland (6). Sykdom/uføretrygd ble redusert til en tredel: Dette viser fordelene ved å bruke medisiner til færre pasienter overkortere tid og støttet med psykososial omsorg. 19 % var uføretrygdet eller syk etter 5 år med 17% på nevroleptika (Scientific Symposium). «Etter min oppfatning brukes det i dag for mye antipsykotika» skriver formann i Norsk psykiatrisk forening Ulrik Fredrik Malt. Zhou Y, et al 2018: «Dose reduction of risperidone and olanzapine can improve cognitive function and negative symptoms in stable schizophrenic patients» [published online February 1, 2018]. Minimale doser av nevroleptika er fordelaktig. «A Guide to Minimal Use of Neuroleptics: Why and How by Volkmar Aderhold, MD and Peter Stastny, MD, June 2015» gir en oversikt og begrunnelse for lavere doser av nevroleptika for færre pasienter over kortere tid. I "Brain changes through neuroleptics and therapeutic consequences" ser Volkmar Aderhold på forandringer i hjernen og mulige konsekvensene for behandlingen

Open dialogue medisinerer bare 35% dvs. 65% av pasientene bruker aldri antipsykotika. 83% er umedisinert etter 5 år (6). Open dialogue reduserer uførtrygd/sykdom til en tredjedel mens recovery firedobles til mer enn 80% (6). Schizofreni per år reduseres til en tiendel (6). Erika Jääskeläinen et al 2005 rapporterer at i år 2001 det var bare 3,4 % recovery 56% på uføretrygd i Northern Finland Birth Cohort 1966 , dvs. samme område før Open dialogue startet opp. Tomi Bergström, Jaakko Seikkula et al. 2018 sammenlikner alle 108 Open dialogue pasienter med alle 1763 FEP pasienter i Finland over et tidsrom av 19 år. Open dialogue (OD) bruker nevroleptika for 20% av pasientene i begynnelsen, standard behandling (CG control group) 70%. Ved avslutning bruker med OD 36% av pasientene nevroleptika for CG er det 81%. Uføretrygding, reinnleggelse og pasienter under behandling halveres med OD. Standardiserte dødstall (SMR) synker fra 3,4 til 2,9 med OD.
Dette viser at behandlingsresultatene av standardbehandling er katastrofal dårlige med hensyn til recovery, uføretrygd/sykdom og kronisk forløp. Med standard behandling oppnåes bare minst 20-30% reduksjon av psykotiske symptomer oppnåes ifølge Leucht et al. 2009 for 41% minus 24% for placebo lik 18% dvs. for et lite mindretall (1 av 6 pasienter) i begynnelsen av psykosen.

Åpner medisinfri behandling for et paradigmeskifte som firedobler recovery, reduserer schizofreni per år til en tiendedel og uføretrygd/sykdom reduseres til en tredjedel?

Open dialogue oppnår disse spektakulær gode behandlingsresultater med sosialpsykologisk terapi støttet av å medisinere 35% og 17% i et langtidsperspektiv. Standardbehandling medisinerer nesten alle og ca. 70% i langtidsperspektiv og behandlingsresultatene er katastrofalt dårlig. Åpner medisinfri behandling for et paradigmeskifte som firedobler recovery, reduserer schizofreni per år til en tiendedel og uføretrygd/sykdom reduseres til en tredjedel? (13)
Fellesaksjonen for medisinfrie behandlingsforløp har jobbet siden 2011 for medisinfrie tilbud. I et brev til de regionale helseforetakene (RHF) den 26.11 2015 ga Helse- og omsorgsdepartementet frist til 1.juni 2016 med å etablere medikamentfri behandling/nedtrapping av medikamentell behandling. Ingen av helseforetakene klarte det innen fristen Men nå i 2018 har i alle helseregioner kommet tilbud på plass f. eks. Tromsø, Ahus, Lovisenberg DPS, Vestre Viken, Bergen, Telemark, Vestfold, Østfold, Oslo universitetssykehus og Diakonhjemmet Sykehus.

Det har fra flere blitt stilt spørsmål om medisinfrie avdelinger er faglig forsvarlig. Jeg har tatt opp med både Jan Ivar Røssberg og Tor K. Larsen spørsmålet om faglig forsvarlighet og tilføyet pasientperspektivet i bidragene til Dagens medisin «Realitetsfjernt om medikamentfri behandling» (10), «Langvarig bruk av antipsykotika reduserer tilfriskning for mange» (dvs. ca. 40%) (8) og i Legetidsskriftet om: "Effekten av vedlikeholdsmedisinering" i et langtidsperspektiv (11, 13). Debatten var til dels ideologisk preget. Medisinsk redaktør i Tidsskrift for Den norske legeforening Kjetil Slagstad «Diskusjonen om medisinfrie tilbud innen psykisk helsevern handler om hva psykiatri er – og hva det bør være» (12), professor Sami Timimi (15) og professor Peter Gøtzsche (Aftenposten 27.jun.2016 ) pekte på evidens for medisinfri behandling: «Medicinfri psykiatri er veldokumenteret og tvangsmedicinering skal afskaffes» (16).

Dessverre er evidensgrunnlaget av medisinfri som er større enn den lave effekten av behandling med antipsykotika (Number Needed to Treat (NNT)=6 ifølge Leucht et al. 2009) liten kjent:

Det er 4 av ca. 2 dusin studier som viser effekt av medisinfri behandling (17).

Konklusjon

Psykiatrien har sabotert reduksjon av tvang som det er tverrpolitisk enighet om i mer en 15 år. To strategier for reduksjon av tvang mislyktes. Korrekt registrering og rapportering av tvang f, eks. beltelegging er blitt sabotert i mer enn 10 år. Belteleggingsskandalen har avdekket at tvangspsykiatrien er en rettssikkerhetsmessig katastrofeområde. Flere Stortingsrepresentanter var enig at det var VGs avsløringer som framtvang Stortingets behandling som er den alvorligste saken i denne stortingsperioden som dokumenterer total svikt av det statlige tilsyn. Dette er uverdig pasientenes helsetjeneste. Formålet med Psykisk helsevernloven er siden 10.2.2017: «Formålet med loven her er å sikre at etablering og gjennomføring av psykisk helsevern skjer på en forsvarlig måte og i samsvar med menneskerettighetene og grunnleggende rettssikkerhetsprinsipper. Det er et formål med reglene å forebygge og begrense bruk av tvang Sivilombudsmannen prøver å hjelpe Fylkesmannen på den riktige siden av loven. På denne bakgrunn er Fylkeslegens trenering av vurderingen å bøte på urett gjennom ulovlig tvangsmedisinering uforsvarlig. Påstanden "hos det store flertallet bidrar medisiner til symptomlette, funksjonsbedring og høyere selvrapportert livskvalitet." (11) (Legetidsskrift, 12.05.2017) er en kunnskapsresistent, endringsresistent og realitetsfjern vrangforestilling som legitimerer tvang. Derfor er det positivt og helsefremmende å avslutte at pasienter ble i de siste tiår ble ulovlig tvangsmedisinert. Hensynet til FN sine menneskerettigheter styrker Ombudsmannens bunnsolide argumentasjon.

Forfatningsdomstolens underkjennelse av tvangslovene viste at det er mulig å bannlyse tvang og at det fører til en drastisk reduksjon av tvangsmedisinering i lengden. «Overlende av psykiatrien» finner advokater som støtter konsekvent og helhjertet opp om sine klienters krav og støtter f. eks. «avskaff tortur i psykiatrien» (folter-abschaffen.de). Etter forbudstiden var tvangsmedisinering bare ca. en tiendedel. På tross av denne drastiske reduksjon rapporterer utenlandske «overlende av psykiatrien» sin stats legitimering av tvang til FN som «kriminell» stat. FNs CRPD komite svarer å være dypt bekymret at tvang ikke anerkjennes som tortur. Den Norske stat belønner ikke norske pasienters snillisme men straffer den med å ignorere pasienters lidelser og påføring av uhelse.

Mvh

Walter Keim

[Pasientrettigheter er menneskerettigheter] [Alle leserbrev]

Oppfølging:

Vedlegg:


  1. Ketil Lund. PSYKISK HELSE nr. 3 2017: Tvang: – Ny lovendring ikke nok https://www.psykiskhelse.no/bladet/2017/tvang-ny-lovendring-ikke-nok

  2. Sivilombudsmann Aage Thor Falkanger. Lov og Rett 05 / 2017 (Volum 56). Psykisk helsevern og tvangsmedisinering Side: 257-258 DOI: 10.18261/issn.1504-3061-2017-05-01

  3. Ketil Lund. Tvangsmedisinering må forbys. Tidsskr Nor Legeforen. 2017; 137:263-5. DOI: 10.4045/tidsskr.17.0069 http://tidsskriftet.no/2017/02/kommentar-og-debatt/tvangsmedisinering-ma-forbys-0

  4. Walter Keim: Erfaringene fra andre land viser at det er mulig (å forby tvangsmedisinering): Tidsskr Nor Legeforen 2017; 137: 263-5 doi: 10.4045/tidsskr.17.0069 https://tidsskriftet.no/2017/02/kommentar/erfaringene-fra-andre-land-viser-det-er-mulig

  5. Martin Zinkler. Germany without Coercive Treatment in Psychiatry—A 15 Month Real World Experience. Laws 2016, 5(1), 15; doi:10.3390/laws5010015. http://www.mdpi.com/2075-471X/5/1/15

  6. Successful constitutional complaint lodged by a person committed to a psychiatric hospital against compulsory medical treatment – Legislation in Baden-Württemberg held unconstitutional. Order of 12 October 2011. 2 BvR 633/11 https://www.bundesverfassungsgericht.de/SharedDocs/Pressemitteilungen/EN/2011/bvg11-063.html

  7. Scientific Symposium. Pharmaceuticals – risks and alternatives. The 15th of October 2016 in Gothenburg, Sweden. Jaakko Seikkula, Professor of Psychotherapy, Clinical Psychologist, Finland. Naturalistic study designs for developing the system to reduced medication http://extendedroom.org/en/scientific-symposium/

  8. Dagens Medisin. ANTIPSYKOTISK MEDISIN. Langvarig bruk reduserer tilfriskning for mange pasienter (40%) (papir utgave: side 32, side 33). https://www.dagensmedisin.no/artikler/2017/09/24/langvarig-bruk-reduserer-tilfriskning-for-mange/

  9. 30.1.17: UN Working Group on Arbitrary Detention, Special Rapporteur on Rights of Persons with Disabilities, Special Rapporteur on Health issue Urgent Appeal to Norway on forced treatment/hospitalization (ref. UA Norway 1/201): https://spcommreports.ohchr.org/TMResultsBase/DownLoadPublicCommunicationFile?gId=22955

  10. Walter Keim. Realitetsfjernt om medikamentfri behandling. Dagens Medisin 2016-08-04: https://www.dagensmedisin.no/artikler/2016/08/04/realitetsfjernt-om-medikamentfri-behandling/

  11. Walter Keim. Effekten av vedlikeholdsmedisinering (kommentar til Medisinfrie sykehusposter – et kunnskapsløst tiltak) Tidsskr Nor Legeforen 13. mars 2017: https://tidsskriftet.no/2017/05/kommentar/effekten-av-vedlikeholdsmedisinering

  12. Walter Keim. Re: Psykiatriens indre konflikter eksponert. NPF hadde ikke tatt stilling men besluttet å ha et «åpent sinn» når det gjelder medisinfri behandling? Hvilken langtidseffekt har antipsykotika? Tidsskr Nor Legeforen 2017; 137: 595-6 doi: 10.4045/tidsskr.17.0291: https://www.ncbi.nlm.nih.gov/pubmed/28468450

  13. Walter Keim. Effekten av vedlikeholdsmedisinering med antipsykotika. Tidsskr Nor Legeforen Tidsskr Nor Legeforen 2017 doi: 10.4045/tidsskr.17.0469: https://www.ncbi.nlm.nih.gov/pubmed/28828849

  14. Walter Keim. Håp for medikamentfri behandling? Åpner medikamentfri behandling for et paradigmeskifte som mer enn firedobler tilfriskningsandelen? Dagens Medisin 2018-04-28: https://www.dagensmedisin.no/artikler/2018/04/28/hap-for-medikamentfri-behandling/

  15. Professor Sami Timimi. Legetidsskriftet april 2017. The option of drug-free/drug withdrawal is the minimum that all https://tidsskriftet.no/2017/04/kommentar/option-drug-freedrug-withdrawal-minimum-all

  16. Professor dr. med. Peter Gøtzsche til Legetidsskriftet mai 2017: «Medicinfri psykiatri er veldokumenteret og tvangsmedicinering skal afskaffes» http://www.deadlymedicines.dk/wp-content/uploads/2017/05/G%C3%B8tzsche-til-Tidsskriftet-om-medicinfri-psykiatri.pdf

  17. Walter Keim. Sammenlikning av evidens for nevroleptika og medisinfri behandling. Negativ evidens fra erfaringsdata for langtidsmedisinering http://wkeim.bplaced.net/files/medisinfri-kunnskapsgrunnlag.html